Verdidebatt

Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv

Hvem takker deg egentlig for at du har satset på noe som andre har forventet av deg, eller som ble fremstilt som et kristent ideal - uten at dette nødvendigvis hadde verken livets rett eller rot i virkeligheten slik du idag erfarer den? Eller for å være enda mer presis: Takker du deg selv for det?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg er fullt klar over at Sofie Brauts siste innlegg i VL/VD henviste til Øystein Magelsens innlegg «Velbegrunnet Pride», med referanse til DNKs og KFUMs liberale stilling til homospørsmålet.  Min kommentar til deler av førstnevntes innlegg er derfor ikke ment som en avsporing, men heller som utgangspunkt for en videreføring av denne debatten.

Også for meg som heterofil reiser den nemlig en aktuell eksistensiell problemstilling i mer utvidet forstand:  Selvrealisering og kristent liv.  Hva betyr det egentlig å «vera seg sjølv», i forhold til å «gje seg sjølv opp for Guds rike»?  Ja, er det i det hele tatt forenlig?

Sofie Braut argumenterer i sitt innlegg for den klassiske omvendelsestanken i kristen forkynnelse.  Videre at denne står i et motsetningsforhold til behovet for å realisere seg selv og den man virkelig er som menneske.  Hun sier følgende:

«Kristent liv er på mange måtar det motsette av omgrepet sjølvrealisering. Det er noko så uhøyrt som å gje seg sjølv opp for Guds rike… Her og no kan det verka som om vi får lite att for det. Men Jesus framstiller det som vi har alt å vinna likevel, difor ber han oss satsa alt på han. Kva gjer vi med sentrale omgrep som overgiving og omvending i ei tid som pressar oss hardt på at «en får værra som'n er om en itte vart som'n sku»? For mange vert løysinga å tona ned den radikale omvendingstanken og heller satsa på noko meir allmennetisk. Spørsmålet er berre kva ein til slutt står att med.

….individualismens forståing av at ingen eigentleg har rett til å blanda seg i mine val og mine saker. For ein kristen er dette framandt. Vi ber i staden om at Herren må ransaka oss og kjenna oss fullt ut. Målet er å bli leia av han. Det kan innebera å gje slepp på ting og det kan innebera å ta fatt på anna. Det inneber å seia frå meg retten til å vera herre over det eg reknar som mitt eige.»  Sitat slutt.

Først vil jeg si at jeg er helt enig med Braut i at dette er velkjente, bibelske tanker i tråd med det de fleste av oss gjenkjenner som det klassiske kristne budskap.   Skje ikke min vilje, men din.  Jesus er krystallklar i sin radikale forkynnelse om at det skal være bedre å «miste seg selv», enn å «elske sitt liv» og dermed «miste det».  Han er som kjent ganske så krass i sitt ordvalg om at den som ikke daglig vil ta opp sitt kors og følge ham, kan ikke være hans disippel.  Gulroten er imidlertid at man «..har alt å vinna likevel, difor ber han oss satsa alt på han», som Braut uttrykker det.

Braut fortsetter: «Spørsmålet er berre kva ein til slutt står att med».  Ja, hva står man egentlig igjen med når man har satset «alt på han» hele livet, uten å få leve ut den man dypest sett og innerst inne virkelig er?  Og om man skal være helt ærlig: Hvem takker deg egentlig for at du har satset på noe som andre har forventet av deg, eller som ble fremstilt som et kristent ideal -  uten at dette nødvendigvis hadde verken livets rett eller rot i virkeligheten slik du erfarer den?  Eller for å være enda mer presis:  Takker du deg selv for det?

Etter å ha «ofret mitt liv på Guds alter» i ung alder, valgt bort "min egen vei" og levd hele mitt voksne liv i «tjeneste», ser jeg ikke lenger noen grunn til å anbefale andre å gå den veien jeg selv har gått.  Faktisk vil jeg advare mot ukritisk å «satse alt på Jesus» uten å tenke nøye igjennom hva man selv virkelig har lyst til, og hva som er fornuftige valg med hensyn til egen utdanning, økonomi, parforhold og fremtidsplanlegging.

Jeg synes det er tragisk å se hvor mange som har kastet bort mange av sine beste år på naive valg i tro på «Guds ledelse», hvoretter det har vist seg at problemene bare har tårnet seg opp som resultat av egen ansvarsløshet.  Noen har det naturligvis gått bra for, som følge av egne sterke ressurser og grep underveis.  Andre har opplevd «åndskampen» i kristenlivet som en mer eller mindre konstant strøm av psykiske påkjenninger og relasjonelle konflikter, der troen og det kristne felleskapet nærmest fremstår som et tilleggsproblem i seg selv framfor en hjelp.  Etter en tid går det sakte opp for en at livet slettes ikke var så enkelt som den kristne «forkynnelses-reklamen» ville ha det til.  Tilbake sitter mange med svarte-Per og en subtil anger som kan være vanskelig å vedkjenne seg.

I tillegg kommer identitetskrisen lett sigende:  Hvem er jeg egentlig?  Er jeg en «ny skapning», som dypest sett blir litt utrygg på seg sjøl og min egen identitet i møte med det massive bibelske materialet?  Er det ikke OK å bare være «meg» ?

Det ville være interessant å høre om andre har gjort seg tilsvarende tanker og erfaringer.  Fortsatt varm og god sommer!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt