Verdidebatt

Mening - en dyptpløyende kritikk av ateisme og kristendom

Andreas Wahl Blomkvist og Morten Marius Larsen har skrevet mye godt om mening. Men ennå er de ikke ved kjernen av det som virkelig utfordrer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Spørsmålet dreier seg om livene våre har objektiv mening, og hva vi gjør i forhold til det, og hvordan utfordringene blir innen dominante livssyn som kristendom og ateisme.

Personlig er jeg vel tilfreds med utviklingen i livet mitt, og de dagene jeg lever akkurat nå. Men hva jeg her skriver er fruktene av tanker jeg lenge har båret på.

Jeg skrev en masteroppgave i filosofi om "den beste av alle mulige verdener", som Leibniz mente at Gud hadde skapt. Jeg mente at Leibniz hadde argumentert godt (han var et geni!), men etter at jeg hadde levert oppgaven, innså jeg snart at jeg ikke lenger kunne si meg enig med hans konklusjoner.

Jeg tror ikke at vår verden er den beste som det var mulig for Gud å skape. Så Leibniz sin løsning på det ondes problem (det er faktisk en løsning!), blir dermed ikke aktuell for meg.

Siden jeg ikke klarer å tro på løsningen, har jeg store problemer med hvorfor Gud valgte å skape akkurat DENNE verden. For jeg mener Han kunne ha skapt en annen verden, og kan ikke begripe hvorfor Han skapte nettopp vår verden.

Atle Søvik mener at Gud har skapt en perfekt verden, "Himmelen", allerede. Det er en god tanke. Men jeg er ikke enig i at "du og jeg bare kunne bli til i denne verden". For jeg er filosofisk essensialist, og mener at det vesentlige i å være MEG, og det vesentlige i å være DEG, kunne ha vært skapt inn i en annen verden.

Så hvorfor har ikke Gud da plassert oss inn i et paradis, men i en verden som kjennetegnes av ufullkommenhet? Det er forsøkt drøssevis av svar på denne problemstillingen. Personlig er jeg overbevist om kristendommens sannhet på flere filosofiske og personlige nivåer, og slik jeg mener å ha erfart Gud, så er Han svært god og langt fra ond.

Dermed oppstår det en intellektuell spenning mellom darwinistisk teisme på den ene siden, og den Gud Jesus portretterer, og som jeg mener å ha personlig erfart, på den andre siden. Jeg er overbevist om at dersom filosofisk teisme er sann, så er vår verden skapt av et fallent vesen av lavere fullkommenhet enn Gud. Et vesen som nødvendigvis ikke er ondt, slik vi forstår det, men som mangler en del.

Filosofisk teisme er jo nettopp posisjonen at et MAKSIMALT vesen er tilværelsens ultimate grunn. Og at et maksimalt vesen skulle ville skape vår verden, har jeg store problemer med å tro. Derfor så tenker jeg at dersom filosofisk teisme (uten forbehold) er sann, så kan ikke kristendommen være sann. Dette er vel omtrent som å banne i kirka.

Jeg følger en del "avvikende religionsfilosofiske stemmer" (Pierre Bayle, C. S. Lewis, Gregory Boyd, Johan B. Hygen m. fl.) i å mene at vår verden forstås best i lys av en dualisme som kan minne om den manikeiske, men hvor Gud likevel har "the upper hand". Jeg kan ikke begripe at vårt kosmos burde være skapt, dersom det ikke var som ledd i en større ulykke, eller et (eller flere) syndefall, eller en kosmisk krig, eller noe slikt.

Det er av stor betydning at bibelen støtter et slikt syn i sine mytologiske fortellinger, i forestillingsverdenen i evangeliene, i Jobs bok, og så videre. På én måte er Gud suveren, og i en annen forståelse så har Han ikke "kontroll" på alt. Dette siste mener jeg er avgjørende i forhold til det ondes problem, og dermed også avgjørende for hvor vidt verden kan oppfattes som meningsfull, og ikke som absurd, innen en kristen forstand.

Gud er altså ikke å forstå som bakenforliggende årsak (direkte eller indirekte) til alt det vonde i verden. Men min beste gjetning er at Gud skapte vår verden (ortodoksien lar den ikke være skapt av djevelen) som et ledd i nettopp en overordnet kosmisk konflikt, hvor Gud ønsker å bringe mye godt ut av mye vondt. I denne forstand kan Kristushymnen i Filipperbrevet (2:6-11) gi stor mening. Også prologen til Efeserbrevet (1:3-14) kan gis stor mening som ledd i en slik overordnet "fortelling".

I lys av dette blir menneskenes evige skjebne faktisk avgjort av deres valg her på jorden, hvor Gud er en rettferdig dommer som enten ved Kristi forsoningsverk viser nåde, eller på grunn av våre syndige gjerninger, om vi skulle falle utenfor Kristus, velger å straffe. At Gud skulle sette i gang slikt et kosmisk teater, og selv produsere slik en "kosmisk konflikt" ut fra egne, personlige preferanser, dersom fri vilje i et syndefall ikke fra før av var involvert, overgår min personlige fatteevne. Sterkere sagt mener jeg det er uforenlig med Guds karakter innenfor den kristne forsakelse og tro.

Den virkelige utfordreren til gudsbildet er her ikke kosmos historie i følge naturvitenskapen, men det altomfattende forsynet innenfor klassisk teisme, som gjør Gud selv delaktig i alt vondt som hender, ved at Han velger å skape verden. Derfor bør kristne som kjemper med det ondes problem tro at Gud velger å begrense sitt forsyn til ikke å bestemme hva de frie vesener skal velge, ved at Han velger å skape nettopp dem - deres valg i løpet av livet her inkludert innen Guds eget skapelsesvalg.

Ved at Gud ikke vet på forhånd hva vi kommer til å velge, før Han i det hele tatt velger å skape oss, blir vår menneskelige eksistens innenfor naturvitenskapens tilsynelatende vilkårlighet, ikke lengre en intendert og vondvillig teistisk absurditet. Desto mer man tenker over disse problemstillingene, desto verre blir de innenfor teismen. Så teismen leder over i et gudsbilde hvor alt på forhånd er bestemt, også mine såkalt frie valg. Og, som Johan Hygen påpeker i boka "Guds allmakt og det ondes problem", så "gjør Gud alt" innenfor det rådende paradigmet som Leibniz og hele den vestlige teologi hadde arvet i fra kirkefaderen Augustin.

Augustin var en stor helgen, men han behøver ikke å ha rett i alt. Hans Gud rasjonelt og rett forstått, blir til et monstrum, og dess før man klarer å kvitte seg med Ham, dess bedre er det.

Betyr dette at alle nå burde bli ateister? På ingen måte! Det er den andre grunnen til at jeg her skriver. Ateisme, radikalt og RETT forstått, er hva angår forholdet til mening langt VERRE enn selv filosofisk teisme!

For virkelig å innse dette, trenger man å fordype seg i slike forfattere som Nietzsche, Camus, Zapffe og Pascal. Nietzsche viser oss at ateister verken kan gjøre krav på intuisjonen om formålsrettethet - teleologi - eller på forestillingen om at det faktisk finnes en moral som alle objektivt BØR følge. 

Nietzsches innsikter er i ferd med å sige innover i kulturen, og vi ser at snart de gamle og syke, så vel som fostre, kan tas livet av uten videre betenkelighet. Men de friske og raske, de med utsikter til GODE liv (hvem skal vurdere det?) burde ikke drepes. (Per i dag: De burde nektes adgang til aktiv dødshjelp.)

Problemet her er så klart at en ateist ikke kan påberope seg den normative formålsrettetheten som kristne aristotelikere er blitt så glade i. I beste fall kan ateismen påberope seg evolusjonens faktum, og si at DET VIRKER SOM at det er godt å være i funksjon. Men her sier man egentlig bare at det som fungerer godt, altså det opplevde sunne, friske og raske, lykkelige, harmoniske livet, er et funksjonelt liv, og at dette er bra. Det har man ikke grunnlag for å si.

Så etter min mening ser jeg ikke noe galt i, ut fra ateismens kriterier, at også friske og raske skal bli tatt livet av, slik de ønsker det selv. Sterkere sagt ser jeg ikke noe poeng i at ateister, ut fra eget verdensbilde, skulle eksistere overhodet. Burde de så avgå ved døden alle sammen, eller konvertere til et annet livssyn for å finne den nødvendige motivasjonen bak den tilsynelatende funksjonen? For at livet SKAL være slik, eller at det BØR være slik, er i følge ateistisk naturalisme intet mindre enn en artspsykose.

Du kan unektelig også innvende, som Andreas Wahl Blomkvist gjør i sitt innlegg, at det er temmelig sinnssvakt å faktisk tro på fullt alvor at hele dette kompliserte kosmos eksisterer ene og alene for at folk skal kunne bekjenne seg til den athanasiske trosbekjennelse. Så alminnelige evangelikale, som jeg selv tar sikte på å tilhøre, bør gjøre klokt i å kraftig oppgradere sine egne filosofiske tanker om en formålsrettet VERDEN. For skaperverket som sådan, og ikke bare medmenneskelige relasjoner, bør være preget av mening. Hvorfor skulle ellers Gud ha skapt oss? Han kunne ha skapt oss da som immaterielle engler i stedet.

Men dersom evangelikale angående mening er direkte sinnssvake, i streng filosofisk forstand, så er ateister det enda mer. Som Camus skriver: Blir Sisyfos lykkelig av å rulle sin stein opp til toppen av åsen hver eneste dag, for bare å se den rulle ned igjen, så han må gjenta hele arbeidet sitt på nytt neste dag? For ens streben, ens arbeid burde ha et FORMÅL! Dersom arbeidet, og selve strebenen, ikke har noe slikt formål, kan døden virke like velkommen som fortsettelsen av livet. Og det er heller ingen tungtveiende grunner til å hindre døden i å inntreffe.

Således lurer alle disse påståelige "ateistene" og "nihilistene" seg selv, ved å i sine liv forfekte en helt klar formålsrettethet innenfor det liberalistisk-materialistiske samfunnet. For en som har studert en hel del, som meg selv, og ikke deler ateistenes livssyn, er det direkte uforståelig og komisk hvordan så mange - hele horder av mennesker! - kan ligge så til de grader under for artspsykosen, som jeg selv kaller det, og som naturalistene ut fra sine egne kriterier er nødt til å innrømme at eksisterer. (Uten at de selv i førstningen trenger å være klar over dette faktum.)

Mennesket må, individuelt og kollektivt, ALDRI bli klar over disse tingene, da for stor innsikt i dette gjør menneskesjelen syk, og hindrer vital livsutfoldelse. Derfor har innsikt i disse tingene ved naturlig utvalg blitt selektert bort, gjennom kraftige fortrengelsesmekanismer, som er felles for alle mennesker. Vår egen filosof Zapffe identifiserte fire slike fortrengelsesmekanismer i essayet "Den siste Messias". Men det kan argumenteres overbevisende for at disse fire kan kokes ned til én eneste av de mekanismene han nevner, nemlig til distraksjonen.

Det er her den kristne filosofen og matematikeren Blaise Pascal kommer inn, århundrer før både Dostojevskij, Kierkegaard og Sartre sine forfatterskaper. I sine "Pensées" (fransk for "Tanker") skriver han om distraksjonen som avgjørende for mennesker - fra konger til alminnelige - i å komme vekk fra den tilstanden det er å tenke nøye over, og innfinne seg med, menneskenes (og derav individenes) helt grunnleggende tilstand. Pascal holder at vi fra før syndefallet husker en tilstand av fred som noe ideelt som vi søker, men at vi aldri har muligheten til å finne freden innenfor den jordiske tilværelse. Han belyser dette overbevisende i pensées 139-143.

Hvordan "religionen" eventuelt kan hjelpe til med denne tilstanden av ufred og meningsløs distraksjon, får bli et annet kapittel. Men i kristendommen ligger håpet om å få del i Guds nåde også her i tiden, hvor mulighetene åpnes opp for å ta del i Den Hellige Ånds frukter, som fremfor noe annet er kjærlighet, glede og fred, mens vi alle venter på den fullkomne saligheten i den bedre verden som Gud har skapt, og som vi EGENTLIG er bestemt til å leve innen. Men denne første tilværelsen er altså et mulighetenes rom, hvor sjeler prøves for evigheten, og hvor mye rart kan få utfolde seg og bære frukt, som ikke kan gjøre det innenfor fullkommenhetens verden.

En slik "forberedelsens verden" som vår, kan være god i sin egen rett. Særlig dersom det onde her også gis adgang til å dømmes, ved at det får utfolde seg i all sin gru og velde innenfor tiden. Med slikt et helhetssyn, blir det også forståelig at fortapelsens mulighet trenger å eksistere - for både falne engler og åndsmakter, så vel som for mennesker.

Guds planer og det gode kan skje i vår verden, ved at menneskene gis mulighet til å velge livsskjebne og livsvei uavhengig av Guds detaljerte skapelsesdiktat. Men også ved at Gud lengter etter å komme nær hos enhver som bekjenner sin synd fremfor Den Hellige Ånd, og tar i mot tilbudet i fra Kristi forsoning slik at vedkommende kan få bli Guds barn. Som barn kan vi videre vokse opp til Ham som er Kilde for alt som er godt og skjønt og sant, ja for alt som er verd å prise overhodet.

Med slike utsikter for de salige, er evigheten ikke for en lang tid å regne.



Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt