Gudstro og meningen med livet

Morten Marius Larsen spør om livet kan ha mening uten Gud. Dersom det var et åpent spørsmål, så er jo beste metode å finne noen som ikke tror at det finnes en gud, og så spørre dem. Larsen forteller at de fleste som ikke tror på en gud, mener at de lever meningsfulle liv, men han konkluderer med at dette må være feil.

La oss først tenke oss at et barn spør: Hvorfor flyr trekkfuglene mot sør om høsten? Hvorfor er isbjørnen hvit? Hvorfor feller bjørka løvet sitt om høsten? Hvorfor er gresset grønt? De fleste av oss kan svare på slike spørsmål, og de fleste av oss føler at vi har svart godt nok når vi har gitt funksjonelle svar: trærne feller løvet for å forberede seg på vinteren. Laksen finner tilbake til sin barndoms elv for å gyte.

Disse for å-svarene handler om biologisk mening. Det er komponenter i evolusjonens maskineri: fødsler, vekst, reproduksjon, og i noen livsformer: omsorg for avkom. Denne typen mening har oppstått av seg selv, som følge av biologisk evolusjon. Sett fra et naturvitenskapelig perspektiv er meningen til livet for bjørka og svalen å leve slik at det blir en ny generasjon. Dette er hvordan arvestoffet har utviklet seg over årmillionene.

Vi er også en slik biologisk art, og vårt arvestoff er også innrettet mot dette. Men underveis i evolusjonen fram mot vår art har hjernen vokst betydelig. Hvorfor har den det: fordi mange av våre forløpere som hadde gener som kodet for litt større hjerne enn andre individer i flokken, fikk ekstra mange barnebarn. Denne prosessen har gått i rykk og napp over mange millioner år. Det er altså en helt funksjonell biologisk forklaring på denne store hjernen som i tillegg til å finne mat og forsvare seg og sine mot farer, også kan stille dype spørsmål om formål og mening.

Det er lett å glemme at alt i den moderne verden har blitt til gradvis. Vår biologi har blitt til over veldig lang tid. Alle våre moderne begreper om formål, hensikt, og mening har gradvis blitt lettere å formulere i denne gradvis større hjernen. Tilsvarende har vår arts moralske kapasiteter økt gradvis over lang tid, og både vår tankeevne og moralske kapasitet har hatt nytte av evolusjonen av språk de siste få hundre tusen år. De australske urinnvånerne ble adskilt fra resten av menneskeheten for 65.000 år siden, og de er som oss andre når det gjelder mentale og moralske kapasiteter.

Vi vet ikke når disse dype spørsmålene først ble stilt. Noen eksistensielle spørsmål er trolig langt mer enn hundre tusen år gamle. Men de store religionssystemene som setter alt inn i helhetlige forklaringer, er bare noen få tusen år gamle. Hinduismen som er den eldste av de nåværende verdensreligionene, har tekster som går tilbake til 1700 f.Kr. Det var tidlig bronsealder i Nord-India. Gilgamesh-eposet fra Mesopotamia er 400 år yngre, og de eldste bibeltekstene 700 år yngre enn det igjen.

Før den tiden fantes det neppe helhetlige tanker som kunne holde mål til å forklare meningen med livet etter vår måte å tenke om religiøse spørsmål på. De som levde lenge før disse tankesystemene var på plass, var omtrent like dårlige som dagens ateister til å gi svar som Larsen ville vært fornøyd med.

Nå lever vi i en tid der det finnes gode religiøse svar på de dypeste spørsmål, og mange har nytte av disse. Det er også forståelig at de som har et religiøst verdensbilde, mener at et svar som ikke inneholder skaperen er for dårlig for dem selv.

Men det er vel et paradoks om individer i en art som har fått utviklet en hjerne med kapasitet til filosofiske og religiøse tanker, skal si at å leve uten å tro på en spesiell pakke av disse tankene, er meningsløst. Da må man i alle fall først erkjenne at uten alle disse eonene av meningsløse liv, hadde ingen av oss vært her i dag.

Trykket i Vårt Land 12. juli 2018.