Verdidebatt

Problemet er stolthet

I lys av evangelisk kristen tro er problemet med «Pride» nettopp pride – stolthet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Velbegrunnet pride», titulerer Øystein Magelssen sitt innlegg i Vårt Land torsdag 5. juli. I lys av KFUK-KFUMs konklusjon i «homofilispørsmålet» forstår jeg at han mener at «KFUK-KFUM viste seg fra sin beste side under helgens Pride-parade i hovedstaden», med jubel, vaiende flagg og det hele. Men jeg stusser over hvordan han – og mange kristne ledere med samme teologiske ståsted – så ukritisk heiser regnbueflagget til topps uten å innse at samtidens «Pride» handler om så langt mer enn et ja til likekjønnet vigsel og «retten til å være seg selv, og å stå opp for andre». For selv om neppe Magelssen eller andre kristne som feirer pride mener det slik, representerer regnbueflagget i 2018 i økende grad også en stilltiende aksept av polygami, flytende kjønnsidentiteter og en sexpraksis der «samtykkende voksne» er eneste kriterium.

Normkritikk

Ideologisk sett er «pridebevegelsen» et ektefødt barn av poststukturalistisk tekning og perspektiver innen dekonstruksjon og språkteori. Poststrukturalismen kritiserte den rigide strukturalismen som delte opp virkeligheten i såkalte binære opposisjoner som mann-kvinne, feminin-maskulin, hetero-homo osv. Gjennom dekonsturksjon utfordret man disse rigide kategoriene som ofte ga seg i utslag i hierarkiske maktstrukturer og kjønnsroller. Særlig ved å utfordre «språkets makt», som å vende nedlatende uttrykk som «skeiv» til et honnørord, flagge sin normbrytende seksuelle identitet med stolthet, og å «flytte skammen» over på de som mener at alle skal passe inn i samme heteronormative ramme – har pridebevegelsen lyktes.

Den nye intoleransen

Jeg er helt enig med Magelssen i at «et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske ­forkynnelse rangerer ikke mennesker ­etter seksuell identitet.» Og i nestekjærlighetens navn er det vel knapt noen som ønsker seg tilbake til den rigide strukturalismen som i høy grad også har preget kirken. Problemet er bare at poststrukturalistene har blitt de nye strukturalistene! I øknende grad er det nå «pridebevegelsen» som deler opp virkeligheten i binære kategorier som tolerant-intolerant, diskriminerende-inkluderende, innenfor-utenfor osv. Mange opplever dessuten at «den som ikke er med oss er mot oss»-tankegangen er på frammarsj, slik bl.a. et kristent foreldrepar kunne berette om da barnehagen deres arrangerte Pride – uten noe alternativt opplegg.

«Guds rettferdighet»

I lys av evangelisk kristen tro er likevel den største utfordringen med «pridebevegelsen» nettopp pride – stolthet. I boken «The secret thoughts of an unlikely convert» skriver engelskprofessoren og den tidligere LHBT-aktivisten Rosaria Butterfield om hvordan hun kom til denne erkjennelsen, og hvordan dette ble kimen til hennes omvendelse til kristen tro. Som et ledd i hennes aktivisme begynte hun å lese Bibelen for å vise hvor kvinneundertrykkende og fordømmende den var mot mennesker med «avvikende seksualiteter» – men ble overrasket over hvordan lesingen berørte henne på dypet. Jesu kjærlighet og visdom imponerte henne, men det var da hun kom til Romerbrevet at hun fikk et diametralt motsatt møte med uttrykket «Guds rettferdighet» enn hva Luther gjorde. Det var som om «Guds rettferdighet» omkranset henne på alle sider og fant henne skyldig. Skyldig i hva? Stolthet.

Overskygger korset

Videre forteller Butterfield om hvordan hun opplevde at det ikke var hennes lesbiske forhold med en annen kvinne som var roten til synden hun måtte omvende seg fra, men at hun hadde bygget hele sin identitet, og all sin stolthet, rundt det at hun var lesbisk. Evangeliet møtte henne på en frigjørende og uventet måte ved at Jesus tilbydde henne nåde og ga henne en ny identitet – som en ny skapning i ham. Dette perspektivet savner jeg både hos Magelssen og andre kristne som flagger «pride». Ved å heise regnbueflagget til topps går man gjerne med på pridebevegelsens premiss om at «vær den du er» har et påfølgende «du er din LHBT-identitet» og at frigjøringen alltid ligger i å leve ut denne identiteten – slik man selv definerer den. Det er kanskje ikke slik man mener det, men jeg tror det er ingen overdrivelse å hevde at regnbueflagget i praksis overskygger korset hver gang dette heises – særlig i kristne sammenhenger. Med korset i sentrum ville dessuten pridemarkeringen vært like problematisk om det var «hetero-pride» eller «kjernefamilie-pride» man flagget for.

Stolthet i Kristus

Som nye skapninger i Kristus er det ikke vår seksualitet identiteten er grunnfestet i, og langt mindre det vi bør legge vår stolthet i. For i Kristus er det ikke «jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne» – og ja, heller ikke «homo eller hetero» – slik flere vil legge til. Men som nye skapninger i ham oppfordres vi til å regne alt det som «før var en vinning for oss», alt det vi gjerne legger vår stolthet i, som tap – fordi det å «kjenne Kristus Jesus» er så mye mer verdt! Dette er vår «stolthet i Kristus» og det er bare slik vi kan – «sannheten, tro i kjærlighet» – i alle ting vokse opp til ham som er hodet, Kristus.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt