Verdidebatt

Kulturbistand i blinde

Uten fagmiljøer som vet hva arbeidet går ut på, risikerer vi å kaste bort penger i kulturbistanden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette innlegget har flere forfattere, se nedenfor fullstendig liste. 

Selv om det er uenigheter om veien fram, er de aller fleste enige om den grunnleggende målsetningen for kultur og bistand: Størst mulig utviklingseffekt for kultursektoren i mottakerlandene.

Bygger broer.

Det er umulig å snakke om å styrke de sivile samfunn i land i det globale sør uten å snakke om kunst og kultur. Vi ser hvordan kunst bygger broer mellom folkegrupper som står mot hverandre, hvordan det bidrar til livsmot og motivasjon til å kjempe for utvidede menneskerettigheter og hvor viktig kulturelle møteplasser og kunstlivets rollemodeller er for dette. Vi har på nært hold sett hvordan kultur er en livsnødvendighet.

Når Regjeringen ønsker å transformere kulturbistanden gjennom å legge mindre vekt på norske samarbeidspartnere og gi pengene direkte til aktører i utviklingsland uten at norsk fagekspertise er involvert, kan dette se ut som helt vettuge omprioriteringer; at det simpelthen dreier seg om å få mer igjen for pengene. Men i virkeligheten er dette en misforståelse.

Avhengig av kontakt. 

Kunstnere og kulturoperatører i land i sør med svake sivilsamfunn er avhengig av kontakt med partnere i nord for at bistanden skal være bærekraftig over tid. Dette handler minst av alt om overføring av penger og mest av alt om utveksling, kapasitetsbygging og profesjonalisering. Vi må satse på to fronter: institusjonelt samarbeid og styrking av enkelte «enere»; kunstnere som trenger vår støtte og vårt nærvær som et frirom for å våge ytringer og karrièrer som ikke er mulig i hjemlandet. Det er ressurskrevende på mange måter, men mest av alt krever det langsiktighet.

Vi er bekymret for en utvikling som har resultert i at potten til kulturbistand er blitt halvert over de siste to årene. Ikke fordi det blir mindre penger til norske kulturaktører, men fordi omleggingen gjør at kulturbistanden blir mindre effektiv enn den har vært.

Med sin kompetanse. 

Den norske spisskompetansen på dette feltet er unik og må videreføres. Et eksempel: Rikskonsertene (nå Kulturtanken) samarbeidet inntil nylig med det indiske Subramaniam Academy of Performing Arts i fire år. Den konkrete målsetningen var å tilby musikkutdannelse til 1.000 barn og å lære opp fire lærere. Den norske parten stilte med et team som kunne de ulike rammebetingelsene for musikkutdanning i India og Norge og tok seg tiden til å skjønne lokal kontekst, lokal befolkning og lokale ambisjoner. Det måtte til for å lage en bærekraftig modell. Målet for fireårsperioden ble nådd ett år ut i prosjektet. Etter fire år kunne de tilby utdanning til 20.000 elever, 35 lærere var ansatt.

Det har vært en forutsetning at giverlandets kulturelle aktører bidrar med sin kompetanse når målet har vært å endre kulturlivets betingelser i utviklingsland. Dét, mer enn penger, har vært nøkkelen til vellykket arbeid. Det har aldri dreid seg om å styrke norske artisters fotfeste i disse markedene, men å legge mest mulig til rette for at kunstnere i sør skal kunne bli synlige i landene i nord. Det er viktig. Se bare på vårt eget land og hvor viktig det er for utviklingen av vår hjemlige kulturscene at toneangivende kunstnere og kompetansemiljøer også finner fotfeste andre steder.

Forhindre hjerneflukten. Når arabiske artister fra festivalen «Beirut and Beyond» får anledning til å vise seg fram på «Oslo World» og i andre europeiske byer, er effekten i eget land stor. Når unge talenter fra hele verden møtes gjennom talentprogrammet Førdefestivalen startet for to tiår siden, er erfaringen disse ungdommene tar med seg videre i sitt musikalske virke i Sør ubetalelig. Når Kirkelig Kulturverksted gir unge iranske kvinner en internasjonal karrieremulighet de aldri kan få i hjemlandet hvor det er forbudt for kvinner å synge offentlig, blir de forbilder for kvinner i eget land. Våre erfaringer er at om Vesten ser kunstnerne i sør og samarbeider med dem på kunstnernivå, hjelper det til å forhindre hjerneflukten.

Vi må skape og utvikle bærekraftige samarbeidsmodeller. Lav tillit lokalt er et hovedproblem i de sivile samfunnene vi forholder oss til i Sør. Derfor trengs vi som den eksterne jokeren som kulturledere i Sør for eksempel kan ringe til og si: «Nå dolka partneren meg i ryggen, hva gjør jeg?» Dette handler ikke om å eksportere en norsk modell, det handler om å være medmenneske med en porsjon erfaring av at tillit er en mulighet.

Skrevet av :
Erik Hillestad - Kirkelig Kulturverksted, 
Hilde Bjørkum - Førdefestivalen, 
Alexandra Archetti Stølen - Oslo World 
Hans Ole Rian, MFO, - Jørgen Lorentzen, Stiftelsen Hedda 
Solveig Korum -  Universitetet i Agder/ tidl. Rikskonsertene 
Anne Moberg - tidl. Rikskonsertene 
Geir Johnson - Stiftelsen Hedda 
Jan Lothe Eriksen - SafeMUS

Trykket i Vårt Land 4. juli 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt