Besettelsen rundt islam

En halvårlig gjenganger i norske riksmedier er blitt å lese at Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik blir forbannet over å se barn i hijab. Nylig var det VG som kunne slå opp i krigstyper på forsiden at Tajik er forbannet.

Noen dager senere kunne man lese at to av tre nordmenn ønsker forbud mot hijab i barneskolen, ifølge Integreringsbarometeret 2018 til IMDi, utført av Institutt for samfunnsforskning. Samme barometer viste at halvparten av den norske befolkningen er skeptiske til muslimer.

Skepsisen til muslimer. 

Ironisk nok er nettopp det i utgangspunktet velmenende Integreringsbarometeret svært symptomatisk for hvorfor skepsisen til muslimer er så høy i Norge. Noen enkle søk i årets Integreringsbarometer demonstrerer at barometeret er gjennomislamifisert og -hijabifisert. Hele 67 ganger er «hijab» nevnt, mens «muslim» er nevnt 105 ganger. Til gjengjeld er verken «turban» eller «kippa» å finne i barometeret.

Den ensidige og uproporsjonale besettelsen rundt islam og religionens symboler definerer muslimer som et problem i nordmenns bevissthet. Assosiasjonene blir nesten utelukkende problemfokuserte, og det vil gjerne politikere som ønsker å fremstå som handlekraftige utnytte politisk med diverse forbudsforslag rettet spesifikt mot muslimer. Det blir satt et likhetstegn mellom integreringsutfordringer og islam.

Doble standarder. 

Nettopp diskusjonen om barnehijab er et enestående eksempel på doble standarder i det norske ordskiftet, både blant journalister, forskere og ikke minst politikere. Gang på gang er det spesifikt et islamsk symbol blant barn som blir gjenstand for debatt og forskning. På politisk nivå kommer det forbudsforslag fra både Frp og deler av venstresiden. Det fremstår ganske uforståelig all den tid det burde vært en mer prinsipiell debatt om religiøse symboler i den norske skolen.

For det finnes flere symboler som er begrunnet i religion. Selv ble jeg i min oppvekst i Tønsberg kjent med en etnisk norsk, religiøs minoritet som skilte seg ganske tydelig fra andre barn. Måten deres jenter var kledd på var annerledes enn andre barn. Jentene hadde lange fletter og gikk bestandig i kjole. Disse barna tilhørte Den Kristelige Menighet, en kristen minoritet bedre kjent som Smiths Venner.

Praksis under lupen. 

Er det behov for diskusjon omkring muslimske barn religiøst motiverte bekledning, er det sannelig på sin plass å sette andre minoriteter med lignende praksis under lupen. Ellers blir debatten stigmatiserende. Burde det ikke ha vært betimelig også å ha snakket om forbud mot sikhske barns turban, som ikke er sjeldent syn ved norske skoler?

Hvorfor skal bare muslimske foreldre umyndiggjøres? Har ikke de – som kristne, sikhske og ateistiske foreldre – en menneskerett til å oppdra sine barn i tråd med sine overbevisninger innenfor menneskerettighetene?

Et tungtveiende poeng som ofte blir glemt i denne debatten er enhetsskolens funksjon. En av den norske enhetsskolens fremste prinsipper er å skape felles møtepunkter for barn fra alle samfunnssjikt. Da er det fundamentalt at enhetsskolen gjenspeiler ulikhetene i samfunnet og ikke skjuler dem. Interessant nok har flere rektorer ved Oslo-skoler vært negative til hijabforbud, og uttalt at hijab ikke byr på noen problemer i undervisningssammenheng.

Rom for diskusjon. 

Ikke dermed sagt at problemstillingen er hevet over diskusjon. Slik jeg ser det er det rom for diskusjon i det norskmuslimske miljøet om muslimske jenter i barneårene trenger å bære hijab. Og voksne, hijabbærende kvinner som Lena Larsen har også tatt til orde for slike diskusjoner innad blant norske muslimer. For islamsk sett er det intet krav for jenter i barneskolealder å dekke seg med et hodeplagg.

Ironien er at prinsippløse forbudsforslag rettet mot muslimer hindrer en slik indremuslimsk diskusjon.

Trykket i Vårt Land 29. juni 2018 i spalten Fra sidelinjen.