Tor Berger Jørgensen

62

Skeive muslimer

Vårt Land (28.6) fokuserer på "skeive muslimer" i forbindelse med årets Pride arrangement . Artiklene "Ser skeivt på skeive muslimer" og "Støtter nystartet forening" (Salam) gir et nyansert og utfordrende bilde av utfordringene skeive muslimer står overfor. Jeg har nylig møtt leder av Salam, Thee Yesen al-Obaide, til en "sofaprat". Det var et fint møte.

Publisert: 28. jun 2018

"Sofapraten" fant sted på Batteriet i Oslo 21.6. Svein Fuglestad med bakgrunn fra Åpen Kirkekruppe ledet samtalen. 

Møtet med Thee Yesen gjorde dypt inntrykk. Han var reflektert, kunnskapsrik og tydelig på sin muslimske identitet. Det var en oppklarende og utfordrende samtale. Den kunne gjerne ha vært "streamet". Jeg tror mange kunne ha hatt godt av å lytte til erfaringene både fra kristne Svein og Thee Yesen. Mye er likt. Det handler om utstøtelse, mistenkeliggjøring og fordømmelse. Samtidig som det handler om å bevare tro og religiøs integritet. Åndelig fellesskap og trosutøvelse.

Thee Yesen var tydelig på anerkjennelsen av at kirka er kommet langt i Norge og at det er en inspirasjon. Han har med interesse registrert støtten Salam har fått fra kirkelig hold slik også oppslaget i Vårt Land viser til Norges kristelig studentforbund. 

Samtidig oppfattet jeg hans sterke understreking av at skeive muslimer må gå sin egen vei. Ikke ut av det fellesskapet troende muslimer er en del av. Men innenfor dette fellesskapet. Det dreier seg ikke om en kamp mot islam, men om et islam som inkluderer og respekterer homofilt samliv. Thee Yesen var tydelig på at det er mulig å lese Koranen på en slik måte at dette er mulig. Deres tro for øvrig og deres religiøse praksis finner sitt rom innenfor et muslimsk trosunivers og en muslimsk trosutøvelse. Her er det ikke snakk om sekulær kritikk eller underkjennelse av islams trosgrunnlag.

Thee Yesen understreket at han ikke vil gå en liberal vei hvor de hellige skrifter settes til side, slik tilfellet har vært i den kristne kirke. Han sa det uten brodd. Nærmest som en observasjon av et gitt faktum. "Javel...?", svarte jeg. "Kanskje er våre erfaringer likere hverandre enn det kan se ut til. For kristne som har åpnet for homofilt samliv har ikke forlatt Bibelen som grunnlag for sin tro og heller ikke det kristne fellesskapet, men en har kommet fram til en ny forståelse hvor tekster leses i lys av ny kunnskap". 

Skeive muslimer må gå sin veg. Men for det norske samfunnet og den kristne kirke, er Thee Yesen og Salam et viktig tegn på at muslimer utgjør et mangfoldig fellesskap og at det er tydelige og sterke røster for en utvikling fram mot et felles verdigrunnlag med forskjellige og tydelige religiøse tradisjoner. Muslimer og kristne kan leve sammen i et gjensidig anerkjennelse av felles verdier. Det bekreftet sofasamtalen med Thee Yesen, 

 

 

 

 

 

3 liker  
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

LHBT i Islam ?

Publisert over 3 år siden

Nå er det en kjent sak at islam ikke alltid er "islam". Som blant kristne, så finnes det også i islam mindre og større variasjoner hva gjelder hva som skal få passere som sann, legitim og riktig tro. Og som hos visse kristne grupper, så møtes uenighetene blant de troende med tydelige beskyldninger om avsporing og vranglære. Eks hos oss.: Som katolikk blir jeg en og annen gang møtt med at DKK er satans kirke og paven er antikrist selv; her deler jeg og andre bekjennende og praktiserende katolikker skjebne med intet mindre enn Guds fiender - vi skal kastes i ildsjøen. At jeg i andre sammenhenger fremhever mine jødiske røtter hjelper lite her. Også her på VD har slike påstander blitt presentert, selv om det nå er en stund siden. Slike fordommer og voldsom forakt for annerledestroende blant kristne eksisterer dessverre ubekymret i enkelte kristne miljøer. Det reageres m.a.o. med stygg stempling, med psykisk vold og utstøting. Noe som kan være mer enn ille nok. 

Å være vranglærer og "falsk troende" er for noen faktisk verre enn det å være hedning, for de "vet i hvert fall ikke bedre"; vranglærerne misbruker nemlig de hellige tekstene. Jeg minner om at jøder og samaritanere på Jesu tid ikke skulle ha det minste med hverandre å gjøre pga avgjørende trosforskjeller. 

Til forskjell fra kristne, så markeres ikke alt for sjeldent de teologiske uenighetene blant muslimer også gjennom bruk av fysisk vold, drap og terror. Det er et vel så kjent fenomen at noen muslimer i muslimske områder ikke sjeldent er ofre for islamsk terror utført i guds navn fra andre rett-troende muslimer. Ganske enkelt fordi de som rammes IKKE anses som muslimer i det hele tatt: Men desto verre som vranglærere og det som verre er: De bryter ned den sanne læren. Ergo er det ikke muslimer per se som her rammes, slik de rettroende muslimske voldsutøverne ser det. Statistikken om "intern terror i islams navn" leses altså her med vestlige øyne i et utenfraperspektiv, og det hevdes så at muslimer er ofre for muslimer. Men dette er altså feil. Språket avgjør hva vi ser og hvordan vi tolker. Fra et innenfraperspektiv er det helt annerledes: Muslimer er ikke ofre for muslimer; for det er de foraktede vranglærerne som her rammes; de fortjener ikke bedre.

Euromuslimer blir f.eks. sett på med skepsis og mistenksomhet fra det langt større og viktigere muslimske miljøene i deres opprinnelsesland. I den store sammenhengen er euroislam ennå en bitte liten tue i et enormt landskap. Innflytelsen blant muslimer fra euroislam er ikke påtagelig stor; snarere er det en tendens at flere muslimer i Europa strekker seg mot fundamentalistiske miljøer i en (ikke nødvendigvis alltid uberettiget) reaksjon på vestlig verdinivellering, nytelsessyke, moralsk foraktelig dekadanse og økende fordomsfullhet. Her anses det sanne islam som et fyrtårn og en sikker havn i en pågående kaotisk og moralsk fallert tilværelse i vesten: Det vestlige samfunnet ses av visse islamske miljøer både i Europa og i de dominerende islamske land på som en råtnende frukt. Her har nok homoseksuelle, transpersoner og feminister heller dårlige levevilkår. Snarere er disse et symptom på det som anses som elendigheten selv.

Nå er det ikke meningen å tråkke på de få gode bitte små spirer som gror her og der i islamske miljøer; men det er mest her i visse vestlige land de forsiktig og prøvende gror og at de sågar kan synes en og annen gang. Men i monolandskap gror det som kjent lite. I de dominerende muslimske landene bør man som homoseksuell gå stille i dørene.

Biskop Tor Berger Jørgensens avslutning av sitt innlegg ser ut til å være preget av det bortvendte blikk, ønsketenkning, idyllisering og romantiserende generalisering. Hvilket ikke gavner noen; spesielt ikke de stemmer i islam som strir med å komme til orde. Det finnes ikke et mangfoldig farverikt fellesskap i islam. 

Ennå. 

Men det finnes ganske så små submiljøer som strir en voldsom kamp for det å bli sett og akseptert. Det er ca 190 000 muslimer i Norge. Mulig det er mindre utfordrende å reise seg å stå for si rett her i de åpne landskapene, men greit og uproblematisk er det heller ikke her. Hos noen imamer og i det muslimske folkedypet lever ennå skyggene fra de dessverre så velkjente grelle fordommene.

Dog finnes det 1,7 milliarder (!) muslimer i verden. HVa skjer så i det store flertallet? Langt de fleste muslimske land opererer med forbud mot homoseksualitet og det reageres med tortur og dødsstraff. Ref.: LGBT in islam.

Muslimer utgjør ennå ikke et mangfoldig fellesskap. De tradisjonelle og konservative dominerer så meget at uttrykk for denne mangfoldigheten ennå lett drukner i ensretting.

Målet er selvsagt at muslimer og kristne kan leve sammen i et gjensidig anerkjennelse av felles verdier. Ut fra praksis å se i de dominerende muslimske landene, så er det tydelig ennå at en rekke verdier ennå ikke er å anse som felles. Mulig man burde være mer åpen om dette også? 

Men vi har uansett relativt sett kun så vidt startet reisen her, og den muslim vi går sammen med går altså for seg selv. Ikke qua representant for islam per se. Dialogen med de konstruktive kreftene i islam må fortsette, men man bør dog være realist og akseptere status quo om man skal ha et reellt håp om å komme noe sted, og ikke minst bør man unngå romantisering og idealisering. Her kan i tilfelle de destruktive kreftene alt for lett usynliggjøres og dermed gis enda større spillerom: Undertrykkelse og destruktivitet dekkmales her av de utenfrakommende sveipende romantiserende generaliseringer fra velmenende idealister. Det er verken de undertrykte medmenneskene eller noen andre tjent med.

 

 

3 liker  
Kommentar #2

Daniel Krussand

37 innlegg  2002 kommentarer

Har du lyst, har du lov.

Publisert over 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

Biskop Tor Berger Jørgensens avslutning av sitt innlegg ser ut til å være preget av det bortvendte blikk, ønsketenkning, idyllisering og romantiserende generalisering. Hvilket ikke gavner noen; spesielt ikke de stemmer i islam som strir med å komme til orde. Det finnes ikke et mangfoldig farverikt fellesskap i islam. 

Det er godt Nyhagen, at du utvider horisonten slik du gjør i denne kommentaren.

Den lille norske andedammen betyr ikke mye for verdens muslimer.  Kirkens aksept av homofil praksis som en del av Guds gode vilje for dem som lyster, er selvsagt også utenfor sannheten.



5 liker  
Kommentar #3

Tor Berger Jørgensen

62 innlegg  203 kommentarer

Idyllisering, virkelighet og endring

Publisert over 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Biskop Tor Berger Jørgensens avslutning av sitt innlegg ser ut til å være preget av det bortvendte blikk, ønsketenkning, idyllisering og romantiserende generalisering. Hvilket ikke gavner noen; spesielt ikke de stemmer i islam som strir med å komme til orde. Det finnes ikke et mangfoldig farverikt fellesskap i islam. 

Takk til Pål Georg Nyhagen for hans kommentar med viktige erfaringer om konflikter og spenninger vi finner i religionenes verden. Som Nyhagen presiserer vet vi mye om innenfor-/utenforskap i kirkens historie og de dramatiske følger det har hatt. Ikke minst for minoriteter ofte knyttet til nye og utfordrende åndelige og teologiske holdninger og bevegelser. 

Jeg har en rimelig robust og ubehagelig erkjennelse av og kunnskap om de utfordringene Nyhagen beskriver. Også innenfor islam. Mange år som reisende generalsekretær (NMS) i områder i Afrika og Midt-Østen hvor den kristne kirke enten har vært tvunget under jorda eller lever i kontinuerlig spenning og konflikt, har vist meg hvor utfordrende og autoritær islam kan oppleves og opptre både som religiøs og politisk makt. 

Denne erkjennelsen har blant annet ført til at jeg har engasjert meg sterkt i en rekke såkalte konvertittsaker for asylsøkere i Norge. Spørsmålet om muslimers frihet til å forlate islam er for meg et avgjørende testspørsmål som jeg ofte stiller i samtale med muslimer. Svarene kan interessant nok bli ganske usikre og blikket flakkende selv blant norske muslimer. Jeg nærer ingen illusjoner om raske endringer, ikke minst i et globalt perspektiv.

Jeg vet en del om vanskelig situasjonen er for homofile rundt om i verden. Nært samarbeide med Åpen Kirkegruppe etter at jeg selv gikk åpent ut med et nytt syn på homofilt samliv da jeg ble domprost i Bodø, har fortalt meg mye om deres fortvilte situasjon i land dominert av kristendom og/eller islam. 

Rett etter at jeg ble vigslet til biskop i 2007 hadde jeg den spennende opplevelsen å få møte den amerikanske homofile imamen Daayiee Abdullah i forbindelse med en ÅK-messe jeg deltok på i Oslo. Siden har jeg forsøkt å følge litt med, og vet utmerket godt hvor vanskelig situasjonen er for muslimer som ønsker å være åpne om sin homofile identitet. Desto mer interessant er det å møte en personlighet som Thee Yesen al-Obaide. Han nærer sannsynligvis ingen illusjoner om raske endringer innenfor den muslimske verden verken i Norge eller internasjonalt. Men han vet samtidig at det er mange "der ute" i den muslimske verden som "sliter" med sin homofile identitet og at det er mange som ønsker å gi islam et mer "humant" uttrykk. 

Slik har det med respekt og melde også vært i den kristne kirke og i de vestlige samfunn preget av kristen tradisjon i århundrer. Derfor står det stor respekt av personligheter som åpner nye dører i det offentlige rom slik Thee Yesen har gjort med initiativet Salam her i Norge nå. I det ligger det innebygget et håp om forandring. Uten at noen av oss kan tegne opp et kart om hvordan utviklingen vil bli. Få likeverdsidealister i slavehandelens mørkeste tid ante at det en dag skulle bli forbud mot slavehold og at afroamerikanere skulle få fulle borgerrettigheter i USA. Samtidig vet vi at sporene etter disse diskriminerende holdningene fortsatt eksisterer. Kvinnefrigjøringen viser den samme historien. Homobevegelsen likeså. 

De som sto i fremste rekke i kampen for endring da den brøt fram, kjempet mot tunge kulturelle, religiøse og politiske tradisjoner og institusjoner. Få visste om, når og hvordan seieren skulle vinnes. Men mennesker med egen religiøs trygghet og integritet, har vist vei - ikke minst som håpstegn. Ett viktig forhold har nettopp vært deres tydelige forankring i sin tro og klare markering av tilhørighet til sin religion. 

Sofasamtalen med Thee Yesen hadde et slikt dimensjon. Uten å være i nærheten av idylliserende og romantiserende virkelighetsflukt. Til det tror jeg både Thee Yesen og undertegnede hver på vår måte kjenner virkeligheten for godt. 


1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere