Verdiløse menn

VED UTGANGEN av første kvartal 2018 mottok 329.400 personer i Norge uføretrygd. En økning på 3500 personer siden utgangen av 2017. Her kommer det påfallende: I den tradisjonelt sett mest utsatte aldersgruppen – menn over seksti – har uføreandelen gått ned. Så hvorfor går tallene likevel opp? Svar: fordi yngre menn. Bare de siste ti årene er uføretrygdede nordmenn i 20-årene mer enn doblet. Smak litt på den. Mer enn doblet.

Svært bekymringsfull. Eller som Helsedirektør Bjørn Guldvog advarte under sin årstale om nordmenns helsetilstand: «Blant uføre under 39 år skyldes nesten 60 prosent psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser». Han karakteriserte utviklingen som «svært bekymringsfull».

Og disse unge mennene sliter ikke bare med å komme seg inn i arbeidslivet. Vel så mye sliter de med å komme seg inn på kjønnsmarkedet. Vårt Land-spaltist Didrik Søderlind skrev nylig om den såkalte «incel-bevegelsen», en subkultur av menn som lever i «ufrivillig sølibat» (involuntary celibacy).

Her hjemme passerer hver fjerde norske mann 45-årsdagen uten etterkommere. En av fire.

Polygamiet gjeninnført. I historisk sammenheng er dette noe helt nytt. Menn pleide å bli fedre. Nå brukes i stedet et knippe av dem i flere runder. Søsknene Erika og Aksel Braanen Sterri skriver i siste nummer av Minerva at polygamiet er gjeninnført under et annet navn – serie-monogami: «Dermed risikerer vi å få et samfunn hvor mange eldre kvinner sitter igjen forsmådd og alene, mens mange menn hele livet forblir både barnløse og uten partner, fordi de ble utkonkurrert av de samme mennene som forlot sine koner.»

Dette er den norske velferdsstaten anno 2018. Etter alt å dømme det mest velfungerende samfunnet verden har sett, men ikke desto mindre en organisme som produserer tapere på løpende bånd og forviser dem fra industrisamfunnets to viktigste arenaer for identitetsbygging: familien og arbeidsplassen.

Og folk spør seg hvorfor de tar ut sin forbitrelse i kommentarfeltene? Eller begynner å se på Jordan Peterson sine forelesninger?

Messiansk vismann. For to år siden var Jordan Peterson en passe unnselig professor ved universitetet i Toronto. I dag er han en slags kombinasjon av sjelesørger og messiansk vismann for millioner av unge menn fra samfunnets overskuddslager. Med vekkelsespredikantens etos forkynner Peterson dem et budskap om at de må «ta ansvar for egne liv», «rette opp ryggen» og «rydde rommet sitt». Rådene er smålåtne, men imøteses med en hengivenhet som grenser til det kultiske. Det er det er det saktens fristende å gjøre narr av, men viktigere er det å spørre seg hvorfor.

Hva er det Peterson gir dem – som de tørster etter? Hvilke lengsler er det han formulerer et gjensvar på? Antagelig handler det om noe så elementært som dette: Han nekter ikke for at de finnes. Han ser dem.

Avkastningens logikk. Michel Houellebecq gir de samme mennene en litterær omdreining i sin romandebut Utvidelse av kampsonen (1994), hvis tittel henspiller på at markedstenkningen invaderer stadig nye deler av menneskelivet, sågar det som har med kjærlighet og reproduksjon å gjøre. De som har sosial og seksuell kapital til å begynne med skal få enda mer av den; og de som har lite er snart bankerott. De første skal bli de første.

Houellebecq har ingen løsning, bare observasjoner og et ømt blikk. En skisse til løsning kommer først i Underkastelse (2015), der han tar opp tråden og leker med tanken på et strengt regulert kjønnsmarked etter patriarkalske prinsipper. Som om det skulle være noe bedre.

Identifiserer seg. Det er vanskelig å omfavne hele pakken som er Peterson og Houellebecq; begge sier ting som gjør at noen enhver vil måtte krympe seg. Men de er i det minste i stand til å gjenkjenne noe av seg selv i den utstøtte «kjellerstue»-klassen. Og derfor når de inn.

Der storsamfunnet møter utfallene mot «feminister», «miljøvernere» og – nå sist – Lise Klaveness med rettepenn og fordømmelse, er Peterson og Houellebecq villige til å se de samme utfallene som uttrykk for en dyp avmaktsfølelse. Ubehjelpelige skrik etter oppmerksomhet, som liksom sier: «Få meg på for faen, vi finnes faktisk! Hva har dere tenkt å gjøre med det?»