Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Allmenningens tragedie

For mange er det et mysterium at vi fortsetter å fly verden rundt når vi vet at vi bør endre vaner. Men mekanismen er velkjent.

Publisert: 19. jun 2018

Ni av ti nordmenn tror at klimaendringene er helt eller delvis menneskeskapte.

Samtidig viser ferske tall fra NHO at kun 17 prosent av oss er villige til å redusere antall flyreiser for å redde klimaet på jorden.

Gardermoen ble i fjor bygd ut til å håndtere 28 millioner passasjerer per år. Hver nordmann flyr like mye som ti gjennomsnittlige europeere. Selv er jeg en av verstingene.

Moralsk sprik

Jeg kunne utvidet temaet til å handle om hvorfor vi fyller havet med plast og hvorfor vi holder igang en kjøttproduksjon som angivelig skaper like mye klimagasser som alle biler og fly til sammen.

Men det trengs ikke. Det handler i bunn og grunn om det samme.

Sakens kjerne er det moralske spriket som Paulus beskrev allerede for to tusen år siden i sitt brev til innbyggerne i Roma:

«For jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg».

Tragedien

Så er spørsmålet: Hvorfor handler vi på tvers av den innsikten vi har? Paradokset er beskrevet i en spillteori 
som kalles «allmenningens lov». Dette er en illustrasjon på hvorfor det er vanskelig å få enkeltmennesker til å opptre til fellesskapets beste så lenge man ikke er sikker på at alle andre er med på det.

Forestill deg at alle bøndene i en landsby har en felles allmenning der kyrne beiter. Dette området er av begrenset størrelse, og det blir fort overbeitet om alle dyra er der hele tiden. Da blir gresset borte, og bøndene må slakte ned buskapen sin. Det er altså i fellesskapets interesse at alle bønder passer på å ikke ha for mange kyr.

For den enkelte bonde er det derimot en fordel å ha mange kyr. Og om en bonde tar seg til rette og lar sine kyr overbeite, går det likevel bra så lenge ikke de andre begynner å gjøre det samme. Men når de andre bøndene oppdager hva han gjør, og ser at han tjener på det, skal det mye til at mange av dem ikke følger etter, selv om de vet at det kan ødelegge alt – for alle.

Uten skam

Vi som bor i Norge er på mange måter den ene bonden. Vi tar oss til rette og vi har en livsstil folk i andre verdensdeler ikke kan kopiere uten at det går galt.

Det ser ikke ut som om vi skammer oss heller. Tvert i mot er sosiale medier fulle av selfies der vi iscenesettelser oss selv gjennom eksotiske steder vi besøker.

En venn av meg skrev denne uka følgende i en post på Facebook: «Noen ganger må jeg minne meg selv på alt jeg har gjort, de fine menneskene jeg har møtt og alle mulighetene jeg fikk. Jeg er evig takknemlig for at jeg investerte pengene mine i reiser og opplevelser. Når jeg lager en liste over de siste årene, ser jeg at jeg har brukt over en halv million på reiser».

Opplistingen over reisemål går over en halv side. Det inkluderer dykking i Indonesia, fotturer i Peru og seiling i Karibien.

Upopulær

Mens jeg sitter og skriver denne artikkelen på hjemmekontoret mitt, henger det flybilletter til Sveits, Hellas og Thailand på veggen bak macen.

Når en versting som meg skal skrive om et slikt tema, kan det fort bli hult og hyklersk. Jeg har ingen høy hest å moralisere fra. I stedet må jeg spørre meg selv og de jeg kjenner hva som skal til for at vi vil endre adferd på et område der det er altfor lett å bare fortsette som før.

Mye tyder på at vi trenger politikere som er tøffe nok til å lage reguleringer som de i første omgang antakelig blir upopulære av. Slik Dagfinn Høybråten ble det da han innførte røykeloven, en lov nesten alle nå regner som en velsignelse.

Det samme skjedde da forskerne på 70-tallet slo alarm om overfiske. Norske fiskere var i harnisk over forskningen og over politikere som vurderte å innføre kvoter. Men da silda og lodda ble borte, tvang kvotene seg fram.

Formynderi

Som et liberalt menneske har jeg en ambivalent holdning til formynderstaten. Jeg syns det er en god tanke at hvert individ i stor grad skal få bestemme hva som er til eget beste.

Men når vi beviselig ødelegger fellesskapets ressurser fordi det er komfortabelt på kort sikt, må vi klare å bli enige om reguleringer som holder denne delen av vår natur i sjakk.

Jeg vet ikke hva som må til av kollektive tiltak for at det skal monne. Men jeg tror at mange vil akseptere kvoter hvis de gjelder alle.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Turisme vs andre -ismer

Publisert nesten 3 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
Det ser ikke ut som om vi skammer oss heller. Tvert i mot er sosiale medier fulle av selfies der vi iscenesettelser oss selv gjennom eksotiske steder vi besøker.

Verden har neppe  opplevd en mer ødeleggende -isme enn turismen.

Tidsåndens mantra og fremtidshåp er bærekraftig turisme, befolkningsøkning og velstandsøkning. Alle skal med. 

 Sårene etter nazisme, fascisme og kommunisme lot seg lege. Det meste av turismens ødeleggelser av kultur og miljø er irreversible.

Peter Wessel Zappfes humor hadde et mørkt bakteppe

2 liker  
Kommentar #2

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Kvifor reise??

Publisert nesten 3 år siden

Takk for ein god artikkel, som alltid, Lars. 

Dette er eit viktig tema. Eg kan berre tenke meg å føye til. Kvifor vil folk reise til utlandet? Det har å gjere med ideal i kulturen: Valmoglegheiter, eller at verda skal vere tilgjengeleg, eller at livet må fyllast med flest mogleg erfaringar. Eller at ein leitar etter stadig ny rus. (Vel, no er eg noko kritisk innstilt, men...reklamane tek seg av dei meir positive sidene, så...) Hartmut Rosa skriv godt om dette i "Social Acceleration." Lustig i "Hacking of American mind".

Det har også dels å gjere med at folk ikkje er "på plass" i ein små-kultur, også kanskje heller ikkje er på plass i seg sjølv. Er det objektivt sett bedre for menneskenaturen, helsa, humøret etc. å reise til eit fjernt reisemål? Kvifor er det ikkje like godt å vere i lag med menneske ein er trygg på, gjere meiningsfulle ting, leve nær naturen? Vel, kanskje fordi folk manglar mange av desse tinga, tenker no eg... 

Eg er usikker på om det ikkje må eit meir radikalt brot med modernitetens høgaste ideal, for at det skal bli noko skikk på miljøkampen. 

2 liker  
Kommentar #3

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Humanøkolog Terje Bongard skriver: "Poenget med inngruppedemokratiet er at det vil slippe til empati, samarbeid og sosial kontroll. I utgruppa blir slik atferd bare en romantisert moralisme ala FIVH som gir oss dårlig samvittighet. Det er jo slik vi helst vil være. Beskriver dette i boka mi."

Trond Andresen skriver: "Hessen er en "positiv ønsketenker". Men det er slikt vi trenger minst av i dag. Vi trenger i stedet realisme angående menneskets n e g a t i v e evolusjonært utvikla psykologiske bagasje. Bare ved å studere denne og spre erkjennelse om den sida av menneskenaturen ut blant folk, kan vi skape et bedre samfunn. Bør inn i pensum på videregående.

Ønsketenking om "det gode mennsket" -- uansett om våre gode sider også er innebygget og evolusjonært utvikla slikm Hessen beskriver -- glir inn den romatiske tradisjonen om "den edle vilmann", og Friedrich Engels og andre kommunisters skjønnmaling av det nye sosialistiske mennesket, som endelig kan bli "godt" fordi de endelig er frigjort fra kapitalismens negative sosialisering."

Så ja, man kan gjerne si at Paulus var verdens første atferdsøkolog. Å tro på at mennesker kan bli gode er positiv ønsketenkning uten rot i virkeligheten. Med inngruppedemokratiet kan vi imidlertid ha et håp om å få orden på oss selv ;-)

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere