Verdidebatt

Oppgjør med gamle synder

Å se seg tilbake er nyttig, men noen ganger svært ubehagelig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Organisasjoner som har definisjonsmakt og ansvar for menneskers liv må også se seg tilbake, og noen ganger er en uforbeholden unnskyldning det eneste som er godt nok.

Magasinet National Geographic har gjort nettopp det. I et nylig nummer om rase tar de et oppgjør med magasinets syn på og formidling av rase gjennom store deler av 1900-tallet. I dette nummeret vender de blikket mot seg selv og sin egen fortid. De peker på artikkelen om australske urfolk fra 1916, der folkegruppen omtales som «villmenn» som har lavest intelligens av alle folkeslag. De forteller om reportasjen fra Sør-Afrika i 1962, som overhodet ikke nevner apartheid-regimet, og ikke gir stemme til en eneste svart sørafrikaner.

Tar ansvar. 

I lederen vedkjenner sjefredaktøren at de har vært med å skape et bilde av verden sett med et hvitt, vestlig blikk, preget av kolonialisme og rasisme. Gjennom hele århundret fram til 1970 var bladet med å skape klisjeer som skilte «siviliserte» fra «usiviliserte»: afrikanere med trommer i transeaktig dans, vakre stillehavskvinner med blomster i håret, urfolk fascinert av vestlig teknologi. «De andre» blir framstilt som eksotiske og ofte med lite klær.

Noen vil kanskje si at det er en formildende omstendighet at journalister og fotografer var preget av datidens vitenskap, og tenke at de som i dag har ansvar for produksjonen av magasinet var jo ikke personlig involvert i det overtrampet som ble begått. Likevel velger magasinet å ta et oppgjør med fortiden. Uten at vi vedkjenner oss rasismen som har vært kan vi ikke komme oss videre, er argumentet.

Verdien av et «unnskyld». 

Også det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) har nylig tatt et oppgjør med egen fortid. I et brev til 2.300 tidligere elever ved kirkesamfunnets skoler beklager de vonde opplevelser folk har hatt som elever ved skolen. Brevet erkjenner at gjensitting, straff og mobbing forekom, og at undervisningen med vekt på utenatlæring skapte nederlagsopplevelser hos mange av elevene. DELK vedkjenner seg ansvaret for smerten som er påført og sier et uforbeholdent unnskyld.

DELK har også prøvd å ta et oppgjør med fortida tidligere. Men et ordentlig «unnskyld» forutsetter at den som har opplevd overtramp faktisk hører unnskyldningen. Beklagelsen som DELK trykket i menighetsbladet på nittitallet nådde ikke dem som trengte å høre det, og derfor sendte de denne gangen ut personlige brev.

Ofret på misjonens alter. 

Det samme oppgjøret med tidligere feilsteg måtte norske misjonsorganisasjoner gjøre for noen år siden, da det ble kjent at misjonærbarn som hadde bodd på internat hadde opplevd omsorgssvikt, seksuelle overgrep og problemer knyttet til adskillelse fra foreldre. Misjonærbarna opplevde seg «ofret på misjonens alter.» I 2009 erkjente Det norske misjonsselskap (NMS) og Norsk luthersk misjonssamband (NLM) i en felles uttalelse de store, negative konsekvensene atskillelsen mellom foreldre og barn hadde hatt.

Å legge seg flat. 

Selv om både DELK-saken og misjonærbarndebatten ble initiert utenfra, er oppgjøret disse organisasjonene har tatt med sin egen fortid mer enn den politiske øvelsen «å legge seg flat.» Det er ikke nok å innrømme at en feil har skjedd, det handler både om å ta ansvar og å endre praksis. DELK sine skoler har i dag fokus på forebygging av mobbing og inkludering av barn med ulike behov. Misjonsorganisasjonene har lært av fortiden og er i dag bevisst på at misjonærbarn er «third culture kids» med de fordeler og utfordringer det medfører.

Å se seg tilbake er heller ikke noe en kan gjøre en gang for alle. Det er en kontinuerlig prosess, der vi stadig blir oppmerksomme på ubevisste fordommer og feilgrep sett i etterpåklokskapens lys. Ubehagelig, ja! Men likevel nødvendig.

Trykket i Vårt land 19. juni 2018 i spalten Overblikk

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt