Lille, snille KrF

Kriseoppslag i ulike medier har vært hverdags-kost for KrF det siste året. Partiet gjorde et svært dårlig valg høsten 2017. Men paradoksalt nok har 4-prosentpartiet etter valget hatt et realpolitisk gjennomslag som er sjelden kost for KrF.

Mens Senterpartiet onsdag la fram en tolvpunkts skryteliste som var heller mager, kunne lille KrF i går presenterer en liste på 40 punkter.

Listen viser at partiet har flyttet regjeringens politikk på en rekke områder.

Fikk skryt

Det kanskje mest imponerende gjennomslaget er lærernormen i høstens statsbudsjett, noe som har gitt KrF skryt fra mange hold. Ikke minst fra lærerorganisasjoner, foreldre og fra flere av partiene på venstresiden. Under forhandlingsprosessen var det få som trodde de skulle hale i land denne seieren hos de tre borgerlige partiene. De hadde tydelig markert at de var imot.

Blant en rekke andre saker er utvidelse av pleiepengeordningen, økt permisjon til tvilling-foreldre, penger til å gjennomføre bemanningsnorm i barne-hager, et større antall kvote-flyktninger og begrensninger i bruken av innleid arbeidskraft. Nei til «dødsgebyret» og bevaring av søndagen er også blant KrFs seiere.

Dårlige målinger

Men det store paradokset er at KrF likevel strever rundt sperregrensen. Tallene er dramatiske. I to av de seks siste månedene har KrF et snitt på 4.0. Det høyeste gjennomsnittet hadde de i januar med 4.2 prosent.

Hva er så grunnen til at KrF ikke får betalt for alle sine ­reelle seiere?

Dagsorden

Årsaken synes sammensatt. En viktig forklaring er at partiet fortsatt ikke fremstår tydelig og fokusert rent profilmessig. Ser vi på sentrumspartiet Sp, har de vært knallharde i prioriteringene sine. Ingen er i tvil om at den ­distriktspolitiske dimensjonen ligger som en tydelig fellesnevner for alle saker Sp velger å ­kjøre fram. Dermed får de eierskap til en rekke saker, og ­setter stadig dagsorden på sitt felt.

KrF har ikke maktet å sette den politiske dagsorden med egne saker på samme måte. Derimot har KrFs tilstedeværelse i offentligheten vært preget av at partiet ligger på vippen i saker som enten regjeringen eller opposisjonen har foreslått.

Men ser man på KrFs skryteliste, handler svært mange av gjennomslagene om barn- og ungdoms hverdag. Likevel er det få som vil nevne KrF først hvis dette temaet kommer opp. Til tross for hardt tøff prioritering har de ikke fått eierskap til dette politikkfeltet.

En mulig analyse er at KrF er redd for å snakke kompromiss-løst om sakene sine, og støte ­andre. Enten regjeringen på den ene siden – eller opposisjonen på den andre. I innleggene fra KrF skrytes det ofte mer av Erna Solbergs raushet enn av egen forhandlingsevne.

Også Jonas Gahr Støre og Trygve­ Slagsvold Vedum får jevnlig skryt for sine bragder. Slik bidrar KrF til å usynliggjøre selv i en iver etter å tekkes mulige ­samarbeidspartnere både til høyre og venstre.

Sidevalg

En annen grunn til KrFs svake oppslutning kan være at KrFs potensielle velgermasse er delt. Noen ønsker å gå inn i ­regjering med Erna Solberg. ­Andre sier nei samarbeid med Frp, og mener KrF bør se til Ap og Sp. I begge disse velgergruppene er det en usikkerhet om hvilken vei KrF egentlig vil gå.

Hadde KrF vært tøffere og ­tydeligere, hadde sidevalget vært et mindre problem. Men KrF har vært livredd for å framstå som et parti uten regjeringsalternativ. Derfor har de gitt en halvhjertet troskap til Erna Solberg som de høyreorienterte ikke tør stole på, og som støter bort en del av de venstreorienterte. Strategien er mer preget av frykt for å gjøre noe galt, enn entusiasme. Det merker velgerne.

Dersom KrF skal løfte seg må de først og fremst bli tydeligere og tøffere, og tørre å støte noe. Den tidligere Nei til EU-dronningen Sps Anne Enger skal en gang ha uttalt at eneste måte å bli sett, hørt og få makt på er å ha en «mektig fiende». Der har KrF noe å lære.