Å skyte spurv med kanoner

Stortinget har vedtatt omfattende forbud mot nikab og andre ansiktsdekkende plagg i barnehager og undervisningssituasjoner. I skoleløpet gjelder det skoleelever, studenter og lærere, mens det i barnehagen kun gjelder de ansatte. Samtidig har stortinget bedt regjeringen om å undersøke den eventuelle utbredelsen av nikabbruk blant barn i norske barnehager.

Vanskeliggjør kommunikasjon

Det er lett å skjønne hvorfor man ikke ønsker nikab i undervisningssituasjoner. Det handler først og fremst om at det vanskeliggjør kommunikasjon. Internt i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) – den nasjonale møteplassen for tros- og livssynssamfunn i Norge – er det ulike meninger om et nasjonalt forbud likevel er det beste virkemiddelet for å forhindre bruk av nikab i utdanningssystemet. Det er ikke mange damer som bruker nikab i Norge, og det finnes få eksempler på at man ikke har funnet gode løsninger der det i enkelttilfeller har oppstått i en utdanningsinstitusjon.

En viss lettelse

Noen tros- eller livssynssamfunn i STL har tatt til orde for at den enkelte skoleleder nettopp burde få styrket sin myndighet til å kunne finne lokale løsninger ved behov. Andre – også i STL-paraplyen – mener at et nasjonalt forbud både er forebyggende og sikrer en lik håndtering av evnt nikabbruk i undervisningen.

Påbud og forbud bør adressere eksisterende problem, derfor er det tross alt en viss lettelse at man ikke samtidig forbyr barnehagebarn å bruke nikab før en har undersøkt om det finnes. Det betyr selvsagt ikke at nikab på barnehagebarn er ønskelig. Tvert imot. Det er så uønsket at jeg per dags dato ikke jeg hørt noen som tar til orde for det, verken muslimer eller ikke-muslimer. Jeg har heller aldri sett eller hørt om et barnehagebarn med nikab.

STL advarer mot den politiske iveren etter å forby ting man ikke liker. Ofte dekkes forslagene som kommer allerede av andre eksisterende lover, og selv om forslagene nok er velmente, er det ikke sikkert nasjonale forbud og lover gir de beste løsningene. Forslagene rammer sjelden majoritetsbefolkningen, men er ofte rettet mot den muslimske minoriteten. Det er med på å underbygge et skille mellom «oss» og «dem». Vi opplever at religionspolitikken blir sammensauset med integreringspolitikken og identitetspolitikken. Religionen fratas sin egenverdi og blir instrumentell for andre formål.

Ramme for identiteten

Tros- og livssynssamfunnene har en egenverdi. De legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode, og er ikke forbeholdt medlemmene. I mange lokalsamfunn er menigheten bærebjelken. Når det kommer stadig nye forslag om lover og begrensninger bygger det på grunnholdningen om at religionen i seg selv innskrenker folks frihet. Da bør man i alle fall være oppmerksom på at restriksjonen ender opp med nettopp å innskrenke den sammen friheten.

(Innlegget stod først på trykk i Vårt Lands papirutgave 12.juni 2018)