Verdidebatt

Selvgodhetens svøpe

Den norske kombinasjonen av beskjedenhet og selvtilfredshet gjør det vanskelig å bli kjent med oss.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For de fleste i verden er ikke Norge en mektig oljenasjon, en humanitær stormakt eller verdens beste land å bo i. De har ikke engang hørt om landet. Og de lever sine liv i beste velgående – uten å ta skade av det. Det kan synes utrolig for oss nordmenn.

Overlegen andre. 

Og et flertall av oss, 58 prosent, mener altså at vår kultur er overlegen andre kulturer. Kanskje det er derfor nordmenn søker til sine egne? Vi klumper oss sammen, enten vi er på en internasjonal konferanse, eller vi utvandrer. Den norske kolonien i Brooklyn var velkjent. Jeg har besøkt flere «Little Norway-er» rundt omkring i verden. Og nå finner vi det samme på Solkysten i Spania. Der lever nordmenn uten å snakke spansk, med brunost til frokost, kjøttkaker til middag, norske venner, norske vaner, norsk lege og norsk prest. Og så vidt jeg vet – et lokallag av Frp.

Når våre nye landsmenn gjør det samme på Grønland i Oslo, vekker det stor bekymring. Da heter det ghetto, eller parallellsamfunn. Og det liker vi ikke. Men kan det være en grunn til at de finner sammen? Gjør vår tilbakeholdne natur det vanskelig å bli kjent med oss?

Undrer meg. 

Jeg har brukt mye tid på å analysere norsk kultur - gjennom egne erfaringer og som sosialantropolog. Jeg hadde min barndom på det afrikanske kontinentet og har bodd lengre i utlandet enn dem som nylig ble fratatt sine norske statsborgerskap. Det har vært mye å undre seg over.

På den ene siden preges norsk kultur av beskjedenhet. Vi vet at Norge er et lite land i verden, som Lars Korvald i sin tid uttrykte det. Vi vet at stormaktene er i en annen divisjon, og vi prøver ikke å være større enn vi er. Norsk kultur er utpreget egalitær, konensusbasert, preges av betydelig konformitet og – ikke minst tilbakeholdenhet. Sosialantropologer som har studert norsk kultur er enige om det.

Vi er rett og slett litt beskjedne. Men på den andre siden har mange utlendinger som har flyttet til Norge merket seg noe annet. De er amerikanere, meksikanere, briter, belgiere, rwandesere og mer til. De er glade for å være i Norge, og opplever et velorganisert velferdssamfunn. Men, det er noe med det at nordmenn føler at de er bedre enn andre. Og jeg merker at det plager dem. Denne følelsen av at Norge er et bedre land i verden.

Høye tanker. 

Det er ikke noe særegent norsk å ha litt høye tanker om eget land og egen kultur. Det finner vi i mange land. Men ubehaget mange føler på er altså denne litt bramfrie norske selvgodheten. Derfor var jeg ikke overrasket over Pew-undersøkelsen som nettopp ble offentliggjort, der nordmenn skilte seg ut fra alle andre vest-europeere med sin selvgodhet. Utlendinger i Norge ble nok ikke overrasket de, heller.

En europeer som hadde bodd i fem land og som kunne like mange språk, sa at Norge var det desidert vanskeligste landet å få venner i. Utlendinger blir venner med hverandre, men veldig få med nordmenn. Er vi så tilfredse med oss selv at vi ikke ser behov for å bli venn med og lære av andre?

Av og til ser vi også ut til å ha glemt vår egen historie. Glemt at mange som kommer hit er fra tusenårige sivilisasjoner med filosofi, poesi og litteratur - da vi fortsatt risset i runer. Glemt at vi har stått med lua i handa selv. Glemt at vi hadde kjempeflaks med delingen av kontinentalsokkelen.

En beskjeden mann. 

Ja, vi har gjort veldig mye riktig i dette landet. Men det var en spesialrådgiver fra Irak som var pioneren for norsk oljeforvaltning. Al-Kasim Farouk hadde lang fartstid som oljeekspert da han kom hit. Uten hans innsats hadde mye vært annerledes. Farouk er en meget beskjeden og ydmyk mann. Han bor her fortsatt. Farouk ville vært en superhelt i de fleste andre land. Men i Norge er det bare Kongen som har gjort krus på ham med sin medalje.

Etter ti år i utlendighet kom jeg tilbake til et Norge som var litt mer åpent, litt mindre bramfritt og litt mer i stand til å lære av andre. Vi er på rett vei. Om nye ti år håper jeg at selvgodheten ikke lenger er et norsk særtrekk og at det er flere som Farouk som har fått sjansen til å lære oss viktige ting, og som hylles for det av oss alle.

Trykket i Vårt land 5. juni 2018 i spalten Overblikk. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt