Kommentar

Kirkens grenser

Det er blitt viktig å definere verdier igjen. Kanskje vil vi også se en kirke som benytter muligheten til å bli tydeligere.

Mange kirke- og bedehusaktive nikket anerkjennende da NRK avviste tre andakter fra presten og kunstneren Gyrid Gunnes i forrige uke. Statskanalen har ikke akkurat framstått som vokter av tradisjonell teologi, men denne gangen tok de det ansvaret en eller annen biskop burde tatt for lenge siden, er tonen.

Etter alt å dømme handler refuseringen av Gunnes mer om sjanger og publikumsbevissthet enn om innhold. Andakten skal gi et visst lyttersegment en god start på dagen, ikke opprøre dem. I Vårt Land tenker vi på en lignende måte: Andaktene skal gi leserne noe de kjenner igjen og bygges opp av. Debattene om teologiske kontroverser tar vi i andre spalter.

NRKs redaksjonelle grep reiser likevel spørsmål som er verdt å tenke gjennom: Hva er en andakt? Hva er kristen forkynnelse? Hva er kunst? Hvor langt kan man gå i å utfordre uten å komme i direkte i strid med kristen tro? Er grensene absolutte?

Relativisering

I den brede offentligheten er markering av teologiske grenser forbundet med noe negativt. Det blir fort sånn etter to hundre år med ateistisk religionskritikk. Religionen endrer tyngdepunkt. Fra å være en objektiv, normativ autoritet blir den et personlig, subjektivt ståsted.

For mange tradisjonelle kristne er dette en ulykke. De ønsker seg en kirke som ikke endres, og knytter den teologiske utviklingen til en generell devaluering og relativisering av kristendommen. Fra den politiske høyresiden anklages kirken for å være for unnvikende når det gjelder islam. Noen mener det skyldes at Den norske kirke ikke lenger våger å holde noe for sant.

Tydeligere kirke? 

Nå begynner motkreftene å røre på seg, påvirket av høyrepopulismen. Den begynte som et ytterliggående fenomen, nå blusser ulike varianter av nasjonalkonservativisme opp i de fleste partier. Det er blitt viktig å definere verdier igjen.

Kanskje skaper dette både forventning om, og aksept for, en tydeligere kirke på flere områder. Det var tankevekkende å lese Merete Thomassens presentasjon av seg selv som bispekandidat i Tunsberg i vår. Hun skriver: «Jeg vil ikke bruke begrepet «liberal» om meg sjøl, siden det kan gi signaler om en relativistisk teologi. Jeg er ingen relativist, men har tydelige normative synspunkter på kirken, teologien og samfunnet.»

Vi snakker vi om en feministteolog fra TF. Som altså vil ha seg frabedt å bli kalt relativist. Antakelig har hun vært der hele tiden. Men nå sier hun det. Er tidspunktet tilfeldig? Er det tilfeldig at NRKs avgrensninger overfor Gyrid Gunnes ikke fører til ramaskrik? Personlig tror jeg at også konservative kristne er i ferd med å få større respekt. Børre Knutsen og Arnfinn Haram er to av flere eksempler på det.

Kjernebudskapet

Den kristne kirke har noen grenser. Et kjernebudskap den ikke kan gi slipp på. Bjørn Eidsvåg utfordret grensene da han i forestillingen Etterlyst: Jesus gikk langt i å antyde at evangeliet kun handler om livet her og nå – ikke om det som skjer etter døden. Kirken kan ikke svare annet enn at den setter sin lit til oppstandelsen fra de døde.

At Kristus døde for menneskenes synder er en annen sannhet som kirken ikke kan gi slipp på. At han sto opp fra de døde tredje dag. At han er sann Gud og sant menneske. En kirke som ikke kan stå for dette er ikke lenger en kristen kirke.

Også Gyrid Gunnes utfordrer disse grensene i en av de refuserte andaktene sine. Hun skriver: «Hva om Gud har gjestet jorden som den kvinnelige Kristus, Krista, uten at samtiden har gjenkjent henne, uten at noen evangelister skrev om henne, uten at det ble noen religion ut av det.»

Mange vil tolke det slik at Gunnes er åpen for dette kan ha skjedd. I så fall er budskapet hennes utenfor det kirken definerer som kristendom. En kristen kirke aksepterer bare ett menneske som samtidig er Gud: Jesus Kristus.

Slike grenser må en kristen kirke sette. Ikke nødvendigvis ved å rykke ut offentlig mot Gunnes, men ved å være tydelig på hva den står for.

Kristus-varianter

Samtidig er ikke Gunnes bare prest, hun er også kunstner. Før man fordømmer hennes kunstneriske fremstillinger av Jesus som kvinne – dette var ikke første gangen – kan det være lurt å spørre hva hensikten hennes er. Kanskje kan det også være nyttig å granske egne reaksjoner.

Gunnes er ikke den eneste kunstneren som har presentert alternative kristuser. Maleren Henrik Sørensen sin populære variant er en ung mann med blondt hår. Bildet henger på veggen hjemme hos oss, og som altertavle i flere kirker. Vi snakker på ingen måte om den Yeshua Ben Yusuf som vokste opp i Midtøsten-provinsen Gallilea.

For ikke å snakke om bildene som er elsket i misjonskretser, av Jesus med asiatiske eller afrikanske trekk.

Poenget med slike fremstillinger er selvsagt ikke å presentere en alternativ Kristus, men å fortelle at også asiater og afrikanere rommes i Kristus. De kan identifisere seg med ham. Han identifiserer seg nemlig med dem, og representerer dem overfor Gud. Det er faktisk det som er evangeliet.

Jeg har ikke spurt Gyrid Gunnes om hva som er prosjektet hennes, men jeg gjetter at en del av prosjektet er å skape en lignende reaksjon som den afrikanske og asiatiske Kristus gjorde. At hun ønsker å åpne troens rom for en stor gruppe mennesker: dem som klar over at kirken gjennom hele sin historie ikke bare har undertrykt på grunn av etnisk opprinnelse, men vel så mye på grunn av kjønn.

Krysse grenser

Kanskje er det en utopi, men det går an å tenke seg at en kirke som er tydeligere på sitt kjernebudskap og sine grenser også kan skape et større rom for denne typen kunst. Det er noe med at du ikke blir glad for krumspring på toften hvis du tror at båten er i ferd med å synke.

Kanskje er det også grunn til å spørre seg om man er en av dem i kirken som aldri prøver å krysse grenser for evangeliet. Som ikke orker – for ikke å si gidder – å lære seg språket eller forstå perspektivene til andre enn dem man kjenner fra før.

Det er ikke sikkert at det er en bedre måte å tjene kirken på.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar