Kommentar

Etter Abbas - syndfloden?

Den 83 år gamle palestinske presidenten har sørget for at ingen leder står klar til å ta over etter ham. Blir det kaos?

Hva kommer etter Abbas? Spørsmålet er på nytt blitt aktuelt, ­etter at presidenten har vært innlagt på sykehus med lungebetennelse. Han har ­hjerteproblemer og røyker som en skorstein.
Foran den palestinske nasjonalkongressen forrige måned var det rykter om at kongressen ville utpeke en etterfølger til ­Abbas. Men det skjedde ikke. Abbas holdt en lang og usammenhengende tale med rasende utfall mot både USA og Israel og noen antisemittiske sleivspark. På slutten erklærte han seg likevel villig til å forhandle med Israel og holdt fast ved tostatsløsningen.
Den palestinske kommen-­tatoren Daoud Kuttab mener den hissige tonen skyldes at Abbas innser at hans tid er ute, og at han ikke har oppnådd noe for palestinsk selvstendighet eller økonomisk utvikling.
Gammel klikk. Egentlig var Abbas' tid ute allerede for ni år siden. Da utløp den perioden han var valgt til president. Men han har fortsatt å styre og har etter hvert kjørt ut over sidelinjen alle som kunne være rivaler. Dermed står ingen klar til å overta den dagen han enten må trekke seg eller dør.
Det betyr ikke at det blir kaos eller borgerkrig når det skjer. Den palestinske grunnloven sier at presidenten i nasjonalforsamlingen skal overta om presidenten ikke kan utføre sine oppgaver. Men presidenten er valgt fra Hamas, og derfor vil nok Fatah raskt sørge for at andre overtar. Enten blir de enige om en ny ­leder eller de oppretter en form for kollektivt lederskap.
Uansett blir det den gamle klikken som beholder makten. Det er folk som ble formet i årene­ i kamp og eksil sammen med Yasser Arafat. Det store spørsmålet er hvor lenge de kan ­beholde makt og autoritet uten at det skjer noen fornyelse.
Hamas-aktivisme. Det er betegnende nok liten interesse blant de yngre palestinerne for hvem som skal etterfølge Abbas. De har ingen tillit til lederskapet, men har heller ingen erfaring med politisk arbeid. Det er ikke noe reelt demokrati. Man blir utpekt til posisjoner og verv ut fra kjennskap, slektskap og korrupsjon, og folk flest har ­ingen innflytelse på det. Abbas har innskrenket ytringsfriheten, og journalister som skriver kritisk om ham og ledelsen, møter sanksjoner. Det har ført til en ­politisk apati.
Hamas og andre radikale grupperinger vil nok ønske å utnytte situasjonen den dagen Abbas må gi seg. Han har sørget for å slå hardt ned på Hamas-aktivisme på Vestbredden, og det er ikke sikkert etterfølgerne vil kunne holde en like hard linje. Derfor kan det likevel bli uro ­etter Abbas.
Alternativer. To kandidater hører ikke til Arafats gamle gjeng i eksil. Mohammed Dahlan, tidligere Fatah-sjef i Gaza, røk for noen år siden uklar med Abbas og bor i eksil i Abu Dhabi. Han er fra Gaza og har i det siste knyttet bånd til Hamas, selv om han for ti år siden sto på deres dødsliste. Om han skulle bli valgt, ville det gjøre en palestinsk samling av Vestbredden og Gaza mer sannsynlig.
Marwan Barghouti, den ­militære lederen for intifadaen 2000-2003, er den eneste palestinske lederen som har noen folkelig popularitet. Men han sitter med livstidsdom i israelsk fengsel. Tidligere har israelere tatt til orde for å satse på ham som en slags palestinsk Nelson Mandela. Men med dagens israelske politiske klima er det utenkelig.
Israel. Netanyahu og andre israelske politikere har jevnlig kritisert Abbas for å stimulere til terror og ikke bidra til fred. Samtidig har Israel grunn til å se med uro på at det gamle palestinske lederskapet mister makten.
Siden Abbas overtok i 2005 har palestinske myndigheter samarbeidet med israelske i å avsløre og slå ned på alle tendenser til voldelig aktivitet rettet mot ­Israel. De palestinske myndighetene sørger dessuten for helsevesen, skolesystem og andre offentlige tjenester i de palestinske områdene.
Dersom Israel skulle gjøre det, og særlig om tjenestene skulle gis på samme nivå som i Israel, ville det kreve store ressurser av Israel. I dag betales dette for en stor del av de internasjonale samfunnet.
Israel er derfor i høyeste grad avhengig av at de palestinske myndighetene fungerer. Om de skulle gå i oppløsning, ville Israel trolig se seg nødt til å rykke inn og overta. Det ville bli en svært kostbar sak, både militært og økonomisk.
Palestinsk vår. Den jevne palestiner har derimot all grunn til å være misfornøyd med Abbas styre. Korrupsjon og manglende menneskerettigheter gjør dårlige økonomiske kår vanskeligere å bære. De ser dessuten Abbas som en feiging som danser etter Israels pipe.
Kan vi komme til å oppleve en palestinsk vår? Vil de mange velutdannede palestinske ungdommene kunne slippe til, eller ender det i kaos?
Det er viktigere enn hvem som etterfølger Abbas nå.
KOMMENTAR

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar