Pinsens himmelske klokker

I vår salmeskatt er det særlig jul og nyttår som forbindes med klokker som kimer og kaller. «Kim, alle klokker, ja, kim nå før dag i det dunkle», heter det i Grundtvigs julesalme.

Guds «ære være» skal lyde fra fjord og fjære, heter det hos Landstad: «Fra kirketårne i fryds basuners støt / for Guds enbårne / som er i dag oss født.» «Kling no, klokka. Ring og lokka! Ring og lokka frå tusen tårn», synger vår egen Elias Blix.

«Tusene klokker». 

Men for Grundtvig er også pinsen forbundet med klokker som kimer. Han har skrevet en vakker fantasi om pinseunderet, basert på Lukas’ beretning i Apostelgjerningene, men han gir den sin særegne vri: «Apostlene satt i Jerusalem / og ventet på Herrens time, / for øret da brått det ringte dem / som tusene klokker kime» (Norsk salmebok 231). Hvorfor kimer klokkene? Det var gått femti dager etter påske. Jesu venner hadde fått beskjed om å holde seg i Jerusalem og vente på det som skulle komme. De var urolige, ante ikke noe om fremtiden, skulle bare vente. Det er en påminnelse om at «å vente» er et av Bibelens fremste håpsord. Så satt apostlene der bare i uvisshet og «ventet på Herrens time».

Himmelske samtaler. 

Plutselig hører de kirkeklokker. Det var ingen kirkeklokker i Jerusalem den gang. Det er himmelens «tusene klokker» som kimer. Ingen kan som Grundtvig forbinde hverdagsliv og høytid på denne måten og samtidig formidle dyp teologisk innsikt. Det er formelig så man kan både se og høre klokkene fra danske kirketårn som kimer til høytid over hele landet. Men denne gangen er det himmelens klokker som kaller til samling. Og det er intet mindre enn den hellige treenighet som ringes sammen til møte i den himmelske tronsal.

Gud Fader taler med Sønnen om Ånden som skal sendes. Gud har en plan, og de som venter der nede – apostlene i Jerusalem – fornemmer at noe skal skje: «Det rørte dem alle så underlig, / det var ikke før opplevet; / der taltes om dem i himmerik, / der ble deres navn oppskrevet.»

Med kraft forkynne. 

Hva var det de talte om dere oppe? «Der taltes om dem som livets ord / nu skulle med kraft forkynne / om himmelgleden ved Herrens bord / som skulle på jord begynne.» I god luthersk tradisjon minner Grundtvig om at treenigheten talte om Ånden som skulle virke i nådemidlene, i ordet og sakramentene.

Men detaljene i samtalen fra Grundtvigs opprinnelige vers får vi ikke med oss i vår forkortede norske versjon, heller ikke i den danske salmeboken. Gud Fader ser at det er for lite fred og fryd der nede. De trenger visst en engleflokk som kan lære dem å synge og be, foreslår Faderen. Ja, sier Sønnen, jeg døde på korset for at hjertene og tungene skulle gløde av glede i pinsefesten. Og Faderen svarer: Skal hjertene der nede brenne, må den livsånden som luer hos oss i det skjulte, tenne ilden på jorden. Den åndens vin som fryder oss, som bare er din og min, må vi dele med «småfolk» der nede.

Enhet i kaotisk mangfold. 

Og så braker det løs. Apostelgjerningene sparer ikke på utmalingene. Det kom som et stormvær fra det høye. Flammer senket seg ned over dem som ild, og de talte i tunger. Det var ikke uforståelig babbel, det talte i ulike språk som gjorde at jøder fra øst og vest, de atspredte fra hele verden som var i Jerusalem denne pinsehøytiden, forstod hvert eneste ord – på sine egne språk.

Det var det motsatte av Babels forvirring den gang i urtiden, da de hadde hatt ett språk inntil tungene ble forvirret så de bablet i vei uten å forstå hverandre. Nå var det enhet på tvers av mangfoldet. Forståelsen gikk på tvers av ulikhetene. Men folk ble forvirret av kaoset og oppstusset. De er ruset på søt vin, mente mange.

Og Grundtvig er med på notene: «Da hørtes på Sion der sus og brus, / det bølgede som et lagen,» heter det i originalen. Han ser vel for seg tøyvasken i vindkastene fra vest som farer over Danmark og får lakenene til å blafre og smelle på klessnorene. Vi har temmet bildet til litt frommere ord: «Guds time, nu var den slagen!»

Gløden og gleden. 

Her dreide det seg ikke om velregisserte følelsesopplevelser eller predikanter som manipulerte folk til ekstase. Apostlene satt bare og ventet. De visste ikke hva de ventet på. Så kom Ånden med gløden og gleden.

Så tentes på jorden det lys fra Gud 
som siden lik sol har strålet, 
hvor levende røster Guds 
nådes bud 
forkynte på modersmålet. 

Gnisten som ulmer. 

Så er det som om Grundtvig summer seg: Stemmer det med vår egen erfaring? Vet vi egentlig hva denne himmel-ilden er? Gløder det på våre tunger? Blåser Åndens vinder inn i våre liv? Jo, han vet litt om det. Hans tunge er ikke helt frigjort, kanskje. Han strever med det store ord, slik stammende småbarn øver seg på å tale. Men han kjenner likevel gnisten fra himmelens ild som kom til jorden. Og han venter på at den skal flamme opp.

Og har vi til nu det store ord
som stammende småbarn strevet,
av himmelens ild som kom til jord,
vi har dog en gnist opplevet. 

Den gnist den ulmer hos oss ennu,
oppblusser òg i Guds time;
så gladelig rinner det oss i hu
at himmeriks klokker kime. 

Kanskje vi også, sammen med apostlene i Jerusalem og Grundtvig og mange andre, rett og slett skulle øve oss i å vente. En dag vil vi kanskje fornemme at klokkene i himmerik begynner å kime for oss.

Trykket i Vårt land 19. mai 2018