Sannheten på bordet

Sikkerhetsrisiko. Statsrådens anfektelser ble utløst av den muslimske fasten og en bekymring for at bussjåfører som hopper over lunsjen utgjør en alvorlig sikkerhetsrisiko: «Det kan helt lavpraktisk være farligt for os alle, hvis buschaufføren hverken spiser eller drikker i løbet af en hel dag, ligesom man selvsagt ikke yder og præsterer nær det samme på fabrikken eller på sygehuset, hvis man gennem en hel måned ikke spiser og drikker i alle døgnets lyse timer».

At opptil flere transportselskap og fagforbund forsikret omgivelsene at det ikke kan påvises flere ulykker og uhell under ramadan, hjalp ikke. Det siste fra Danmark er at Transportministeren skal sette ned et utvalg som skal utrede om det skjer flere trafikkuhell som følge av den muslimske fasten. Noe det altså, ifølge dem som er tettest på tallene, ikke finnes holdepunkter for.

Hele poenget. Men alt dette er likevel uvesentlig i et politisk perspektiv. For her nytter det likevel ikke å komme med innsigelser om at Støjberg «tar feil». Feil fordi det er usant? Jo da, men poenget med å snakke om de fastende, danske bussjåførene var aldri å utsi noe sant om virkeligheten. Poenget var å si noe som Inger Støjberg er tjent med å stå som avsender av.

Og her kan hun allerede innkassere seieren. Utspillet var kanskje ikke sant i tradisjonell forstand, men hva så? Innenfor moderne kommunikasjonsstrategi er det noe annet som er langt viktigere: at utspillet er effektivt.

Om jeg henger med hodet? Ja, for dette er den nye politiske virkeligheten, kjære leser, og ordskiftet er like ødelagt her hjemme. Senest i forrige uke skrev Sylvi Listhaug at det «ikke henger på greip» at «folk kan bo her i noen måneder og få stemmerett». For å understreke alvoret viste hun til «nær 500.000 utenlandske statsborgere» som angivelig ville sette sitt preg på neste valg selv om de ikke nærer de rette nasjonalfølelsene og er «forpliktet til landet».

Det mest bemerkelsesverdige her er at det er ingenting av det Listhaug skriver som er sant. Absolutt ingenting.

Stemmerett. For det første er det bare nordiske borgere som får stemmerett etter å ha bodd i landet noen måneder, og det samme gjelder nordmenn som bor i de andre nordiske landene. Og for det andre er det langt færre enn 500.000 finner, svensker, dansker og islendinger iblant oss. (Ved forrige kommunevalg var det, ifølge SSB, 72.000 nordiske borgere med stemmerett, inkludert de som hadde bodd her mye lenger enn tre måneder).

Listhaug har vært justisminister, så vi må nesten forutsette at dette er kjent stoff for henne. Ikke desto mindre velger hun altså å skrive det likevel, mot bedre vitende. Hvorfor? Formodentlig fordi hun, akkurat som sin «gode venninne» og «verdens beste innvandringsminister» Inger Støjberg, er tjent med det.

Og dermed står vi atter en gang ansikt til ansikt med Donald Trump, som, uansett hvordan du snur og vender på det, kommuniserte seg hele veien til Det hvite hus. Om han løy? Tja, løgnen har sannheten på nakken. Å lyve – i betydningen å tale usant mot bedre vitende – er til syvende og sist å anerkjenne at sannhet finnes. Den slags anfektelser synes ikke Trump å være i besittelse av. I stedet er det som om han har etablert et helt nytt språk – der verken «sant» eller «usant» er en del av vokabularet.

Nytale. Derfor blir det galt å spørre om Donald Trump er sannferdig når han hevder at han så tusenvis av muslimer som jublet da tvillingtårnene falt. Spørsmålet legger korrespondansekravet – forventningen om at et utsagn skal si noe sant om virkeligheten – til grunn. Men Donald Trump bruker ikke språket på den måten. I Trumps verden måles ordene utelukkende på hva de gjør – ikke hva de betyr.

På den måten kan USAs president være tilhenger av Irak-krigen den ene dagen, og motstander den andre. Aborttilhenger den ene uka; motstander den neste. Uten at han dermed lyver eller motsier seg selv. For det er likevel ingen bakenforliggende posisjon eller overbevisning å være utro mot, ingen forpliktende instans å fortøye språket i. Alt er bare midlertidige forhandlingsposisjoner.

The negotiator in chief er slik for et forvarsel å regne. Et varsel på hvor Støjberg og Listhaugs usannheter og kommunikasjonsstrategier kan ta oss: Til et land der «nytte» er det eneste som teller og ord som «sant» og «usant» ikke lenger gir mening.

Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.