Faktafundamentalisme

50 dager

Pinsehøytiden er over. Det er 50 dager siden påskedag. Mange har skrevet i VL om disse underlige dagene for 2 tusen år siden. De fleste har vært opptatt av å fastholde det fysiske og historiske i Bibelens fortellinger. Og advart mot å tolke fortellingene billedlig, for da tilpasses de det vi liker og forstår.

Men er det nødvendigvis slik at de som tolker billedlig/metaforisk, tilpasser fortellingene vår tid og vårt intellekt? Kan det være motsatt? At det er de som fokuserer på det fysiske/ historiske i fortellingene, som tilpasser dem?

Dype og evige sannheter kan antageligvis bare fortelles i et billedlig/mytologisk språk.

Kanskje er det også grunnen til at den tidligste, og meget nøkterne evangelisten, Markus, ikke nevner disse 50 dagene med et ord.

Faktafundamentalister

Jeg tror kristne er like preget av moderne vitenskap og en fysisk virkelighetsoppfatning som alle andre. Et godt eksempel er at mange kristne mener troen deres står og faller med at Jesus stod opp med en fysisk kropp, og at han med den samme kroppen forsvant opp til himmelen 40 dager senere. Det betyr at hvis noen skulle finne beina hans i en grav, vil kristentroen deres rakne.

Faktabasert lesning oppstod i opplysningstiden; 1600 år etter at Bibelen ble nedskrevet. Tidligere var bibelfortellingenes sannhet, en selvsagt ting. Derfor ble fokuset: Hvilken betydning har de? For meg? Og: Hvordan kan Jesus og hans budskap, “oppstå” i mitt liv?

Mens for mange av dagens kristne, er oppstandelsen mest en fysisk og historisk hendelse.

Men er det slik at Jesus må ha stått fysisk opp for at troen på ham skal gi mening. Kanskje er meningen med påskefortellingene at Jesu budskap nå blir frigjort? At det blir universelt. Og dermed lever videre, og kan prege alle på dypet?

50 år

I april var det 50 år siden Martin Luther King jr. ble myrdet på grunn av kampen han kjempet mot apartheid i USA. Som Jesus, visste han at han kom til å bli drept for det han trodde på. Men han overvant dødsangsten, og dermed ble budskapet “uovervinnelig”. Og King visste at budskapet var så godt og sant at det ville overleve han selv. King var også dypt grepet av Jesu budskap. Og han levde fullt og helt helt det Jesus kalte “hvetekornets lov”: “Skal kornet få liv, må det først legges i jorden, og dø”.

Budskapet hans handlet om ikke-vold og om radikal kjærlighet. King forbød tilhengerne sine å bruke motstanderes våpen; som var nedvurdering, trakassering, trusler, segregering, køller, hunder, bomber, og drap.

Mange svarte hjem har to bilder på veggen: Jesus, - og Martin L. King. Fordi begge fortsatt lever i kraft av det de stod for. Noen mener likevel at Kings budskap nå  står i fare. Fordi han av myndighetene er ufarliggjort gjennom å fremstille han som en from helgen. Mens det forties at han fordømte Vietnamkrigen, USAs imperialisme, og moralen og materialismen i det amerikanske samfunnet.

Hva var budskapet igjen?

Kanskje var det noe av det samme som skjedde med Jesu radikale budskap? For etterhvert ble det nedtonet av de religiøse og politiske lederne.

Jesu budskap handlet om konsekvent ikke-vold, og om at det var han, snekkersønnen, som var Frelseren og Fredsfyrsten, ikke Keiseren i Roma. Jesus målbar også et dypt raseri mot religiøse ledere som samarbeidet med okkupantene. Han kalte dem hyklere og råtne dødningeben omgitt av fin fasade.

Jesu kjempet for de sykes, de fattiges, de utstøtte og de undertryktes likeverd; like mye i handling som i ord. Og han understreket at Guds rike, frelsen, kjærligheten var noe som skulle fungere på innsiden av hvert enkelt menneske. Han sa: “Guds rike er inni dere”.

De fleste kristne i dag sier noe annet. De sier at Jesus kom fra Gud for å ta straffen vi har fortjent av Gud for det onde vi gjør. Jeg opplever ikke at dette er Jesu budskap. Det er også vanskelig å belegge det ut fra Bibelens fortellinger fra Jesu liv.

Jesus ville skape et fredsrike på jord; uten vold, og med like muligheter og rettigheter for alle. Helt utopisk vil mange si. Men det var dette budskapet han trodde på. Det var det han ofret livet sitt for. Fordi budskapet var mye større og viktigere enn han selv. Derfor kunne også kjærligheten og kraften i budskapet frigjøres gjennom hans død. Og leve videre i de som trodde på han; hos de som “gikk veien”. De første kristne ble kalt “de som gikk veien”. Men det var ikke en hvilken som helst vei. Det var den veien Jesus, og også Martin L. King synliggjorde gjennom livene sine. En vei mot den korrupte maktens senter. En vei gjennom motgang og mørke, til nytt liv og lys.

Derfor er det kanskje ikke så viktig hva vi kaller oss; kristne, ateister eller humanister.

Det viktigste er hvordan vi lever; - hvilke veier vi velger.

For ingen av oss velger når og hvordan vi dør. Men vi kan velge hva vi vil dø for.