Kommentar

En stille død

Først da det syntes for sent, ble ødeleggelsen av det eldgamle kristne samfunnet i Irak lagt merke til.

Reportasjen fra Mar Mattai-klosteret i Irak (Vårt Land tirsdag), brakte meg 17 år tilbake i tid. I mai 2001 sto jeg samme sted som Jostein Ørum og så ut over Mosul-sletta. Lite ante jeg hva som var i vente for menneskene som levde der nede.
Den gang var det 1,3 millioner kristne i Irak. Utenriksministeren var kristen, og jeg møtte også en toppgeneral i flyvåpenet som var kristen. De kristne jeg traff, sa alle at de hadde et godt forhold til det muslimske flertallet i landet.
Under løfte om anonymitet betrodde likevel en biskop meg at han var bekymret. De vestlige sanksjonene og bombetoktene siden Gulfkrigen ti år tidligere hadde ført til påstander om at de kristne irakerne sto i ledtog med vestmaktene. Islamister som mente kristne ikke hadde noe i Irak å gjøre, begynte å gjøre seg gjeldende. De kristne så Saddam Husseins diktatur som en beskyttelse mot mørkere krefter.
– Hvis dere gjør alvor av å gå til krig for å fjerne Saddam, er jeg redd det er ute med oss, sa biskopen. Det samme hørte jeg fra flere andre.
Før IS. Jeg trodde at han overdrev. Men det gikk som han spådde. I dag er 90 prosent av de kristne enten fordrevet eller drept. De kristne som er tilbake, er usikre på om de har noen framtid i landet. «Om fem år er det ingen kristne tilbake her i landet», sier munken Youssif i Vårt Lands reportasje.
Det var da IS i 2014 erobret Mosul, jaget og drepte kristne og ødela kirkene at verden ble oppmerksomme på utryddelsen av de irakiske kristne. Men da var det allerede for sent. Det var før IS kom på banen at det kristne samfunnet fikk dødsstøtet.
Da Saddams regime ble felt i 2003, ble det erstattet med anarki og alles kamp mot alle. De kristne hadde, i motsetning til andre grupperinger, ingen milits til å forsvare seg.
Bomber og drap. Utpressing og kidnapping av kristne ble god butikk for ulike væpnede grupper. Så begynte drapene på prester, uten noe krav om løsepenger. I 2006 ble erkebiskopen i Mosul drept. Bomber eksploderte i kirkene. Da ni kirker i Mosul ble rammet på samme søndag i 2008, rømte svært mange av de kristne fra byen.
De irakiske myndighetene og de store amerikanske styrkene i landet gjorde ikke noe effektivt for å beskytte den kristne minoriteten. Andre ting hadde høyere prioritet. Angrepene på de kristne nådde heller ikke høyt på vestlige mediers agenda. Ikke før IS propagandamaskin fanget oppmerksomheten.
Muslimske hester. Da jeg var i Mar Mattaiklosteret, fortalte en munk meg historien om munken Grigorius. Da noen muslimer i Mosul spottet ham og Kristus, skapte Grigorius dem om til hester og red tilbake til klosteret på dem. Abbeden undret seg over hestene som gråt og bare ville spise brød, og til slutt måtte Grigorius gjøre dem til mennesker igjen.
Slik spøkte de kristne i sin tid med sin situasjon i det muslimske samfunnet: De kristne hadde nemlig ikke lov til å ri på hester. Det var et av mange utslag av at kristne var tolerert så lenge de underordnet seg muslimene. Kristne menn kunne ikke gifte seg med muslimske kvinner, kristnes vitnesbyrd hadde ikke samme vekt i retten, og særlig tyngende var særskatten på kristne og jøder.
Gjennom hundreårene førte denne diskrimineringen til at de kristne gikk fra majoritet til minoritet i Irak. Men de ble aldri truet med utryddelse. De var aksepetert som en del av samfunnet. De kunne stort sett leve og dyrke sin tro i fred.
Dobbelt sviktet. Derfor er det som har skjedd de siste 15 årene så dramatisk. Særlig fordi det har ødelagt de kristnes tillit til at de har en framtid i landet. De opplever seg dobbelt sviktet.
Majoriteten av muslimer i Irak var ikke med på utryddelsen av de kristne. Men de gjorde heller ikke noe for å beskytte dem. Det reiste seg ikke noen proteststorm mot at medborgere skulle behandles slik. De kristne opplevde at de likevel ikke helt var regnet med.
Men de måtte også innse at Vesten heller ikke kan gi dem beskyttelse. Kirkeledere og kristne organisasjoner har nok etter hvert gitt dem støtte og protestert mot det som har skjedd. Men folk fleste reagerte ikke. Politikerne har ikke opplevd noe stort press for å gjøre noe.
Livskraft. Da jeg møtte de kristne i Irak for 17 år siden, ble jeg dypt berørt av de eldgamle kirkesamfunnene med røtter tilbake til apostlenes tid, og av den rollen troen spilte i de kristnes liv. Jeg hadde, i likhet med de fleste vestlige kristne, ikke vært bevisst på at de fantes. Kan det være fordi vi visste så lite om dem at det gjorde så lite inntrykk at de forsvant?
Da jeg var i Mar Mattai, var det to munker og en biskop der. Nå forteller Ørum at det er seks munker og en biskop. Det kan virke som forfølgelsen nok en gang har gitt kirken ny livskraft.
Kanskje har kirken i Irak fortsatt en sjanse. Men da må ikke vi glemme dem igjen.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar