Åndens mangfold

Mangfold er et tegn på kreativitet, fruktbarhet og frihet. Derfor har det vært oppfattet som positivt. Jeg registrerer at det er i ferd med å få en negativ klang. Vi er redde for at mangfoldet er blitt for stort, at vi splittes opp. Men er det da mangfoldet som er problemet?
Tunger. I morgen skal vi markere en begivenhet som skjedde for et par tusen år siden. På den øvre sal i Jerusalem var de som hadde fulgt Jesus samlet. Da falt det ild over dem. Tunger av ild på hver enkelt. Ikke bare på lederne eller de spesielt åndelige. Nei, på alle. Og så snakket de forskjellige språk.
Det har slått meg hvor uventet dette var. Når Gud taler, burde det ikke da være med ett språk? Hvis han taler på mange språk, risikerer vi jo at budskapet blir forstått ulikt. Burde det ikke være ett hellig språk for Guds tiltale?
Muslimene mener jo det. Koranen finnes bare på arabisk. Alle oversettelser har betegnelsen «en ufullkommen gjengivelse av Koranen». Guds tale til oss skal være entydig.
Men på pinsedag valgte altså Gud å tale forskjellige språk. Hver enkelt fikk sitt språk. Gud satset på mangfold.
Splittelse. Mangfoldet av språk var opprinnelig noe Gud introduserte for å splitte menneskene slik at vi ikke skulle bli for selvrådige. Det er innholdet i teksten om Babels tårn, som tidligere ble lest i kirkene på første pinsedag.
Så når Gud griper inn i språket på nytt, burde han ikke da ha gitt noe som opphevet splittelsen? Nei, Gud bekrefter mangfoldet og tar det i sin tjeneste. Utenfor salen var det samlet folk fra mange kanter av verden. Jødedommen var en misjonerende religion på den tiden, og det var kommet konvertitter og interesserte fra hele den kjente verden. De kom fra ulike kulturer og snakket mange språk.
Og Gud talte til dem på deres eget språk. Han bekreftet deres identitet. Han ville møte dem innenfor sin egen kultur. Fra nå av var mangfoldet mer enn splittelse. Det gjenspeilte rikdommen i Gud.
Én ånd. Hvorfor var ikke mangfoldet lenger splittende? Jo, fordi det var den samme ånd som talte gjennom alle. «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme», som Paulus sa det. Den hellige ånd behandler nok alle individuelt. Men det er én ånd som handler med alle.
«Pinsens nådegave er mangfold-i-enhet», skriver Kallistos Ware, en av den ortodokse kirkens viktige teologer i vår tid. Han holdt et foredrag om Den hellige ånd på Den europeiske kirkekonferansen i 1979. Det er utgitt i en liten pamflett fra det svenske forlaget Artos, og er en liten perle for dem som vil lære noe om Åndens virke.
«Det er nettopp ved å gjøre oss alle til ett at Den Hellige Ånd gjør oss alle ulike», skriver Ware. Det er med andre ord Åndens enhet som gjør at Gud våger å grunnlegge sin kirke på mangfold. Mangfoldet splitter ikke, fordi det er den samme Ånd som virker i all forskjellighet.
Personer. Mangfold blir til splittelse når vi bare betrakter oss selv bare som individer. Den hellige ånd er en person, ikke en kraft vi kan tilkalle, slik det av og til skapes inntrykk av. En person står alltid i relasjon til andre personer. Det finnes ikke noe slikt som en isolert person.
I Nytestamentet kalles kirken for Kristi kropp. Selv om vi er forskjellige, står vi i relasjon til hverandre som delene av en kropp står i relasjon til hverandre og til hele kroppen.
«Sammen blir vi mer enn spredte individer, og dette «noe mer» er Åndens nærvær midt iblant oss», sa Ware til kirkekonferansen på Kreta. Til dem trakk han linjene tilbake til oldtidens kirkemøter og skilte mellom et sant og et falskt konsil. Et sant konsil sikter mot mer enn å få til et flertallsvedtak, som går på bekostning av mindretallets frihet. Et sant konsil sikter mot å oppnå en enhet som ikke er vår, men Åndens enhet.
Mangfold. Vi er ikke bare individer som skal realisere oss selv og få rett. Vi er personer som hører til i et fellesskap med andre personer. Da blir mangfold en positiv ressurs. Siden ingen av oss er i stand til å gripe den hele og fulle sannhet eller ha oversikt over alle sider, trenger vi ulike røster og erfaringer for å nå fram til et godt resultat.
Det er jo dette som er demokratiets ideal. Ikke at flertallet skal tvinge sin vilje på mindretallet, men at fellesskapet er tjent med at mangfoldet får utfolde seg.
Mangfoldet blir først et problem når vi ikke har enhet. Når vi ikke lenger kan føle oss sikre på at alle regner seg eller regnes som en del av fellesskapet, da blir mangfoldet truende.
Enhet. Hva skaper sann enhet? Hvordan kan vi gjenkjenne hva vi har felles? Hvordan kan vi dyrke det som bygger fellesskapet? Hva bryter med den ånd vårt fellesskap skal bygge på?
Dette er absolutt spørsmål som hører hjemme i kirken på pinsedag – den dagen som er viet til feiringen av at vi har fått samme ånd. Men det er også spørsmål vi trenger å stille i det samfunnet vi hører til i.