Verdidebatt

Den himmelske kroppen

Hvor er så himmelen? Er den høyt oppe i sfærene? Er den kun her og nå? Ingen av svarene er helt tilfredsstillende.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

HVEM ER DEN oppstandne? Hvordan kan vi forstå Jesu kropp etter oppstandelsen? Hvordan kan vi formulere håpet om oppstandelse som da ble tent og siden har vunnet i styrke? Det er store og rystende spørsmål, som griper like inn i hjertet av den kristne tro. Det rører ved vår egen fortvilelse, vår uro og forventning, våre håp.

Dette er ikke typisk moderne spørsmål, de har tvert imot fulgt kirken og de troende siden de første vitnene møtte Jesus, spiste sammen med ham, la hånden i hans side. De viktigste kildene vi har til det som skjedde er evangeliene og Apostlenes Gjerninger, skrevet av evangelisten Lukas. Men den som skriver nærmest hendelsene i tid og tenker klarest rundt deres betydning, er likevel Paulus. I tid befinner vi oss nå mellom Kristi himmelfart og pinse, men fortsatt i påsketiden. Dette handler også om påskens beretninger og møtene med den oppstandne. Det handler om hvordan selve tenkningen om kroppen, vår egen skjøre og forgjengelige kropp, utfordres og endres når en møter Den hellige ånd, og når en mottar og selv blir en del av Jesu kropp.

Eksistensielt problem. Ivar Bu Larssen, den anfektede teologen, skal derfor ha takk for at han reiser dette spørsmålet (Vårt Land 8. mai). Tyngden og presisjonen i formuleringene tyder på at dette også for ham er et dypt eksistensielt problem. Litt annerledes er det med informasjonssjef Ottosen, som stiller vage og ufokuserte (nær sagt tåkete) spørsmål, og virker som han først og fremst er ute etter å «ta» en motstander (Vårt Land 9. mai).

Men svar skal de begge få – jeg oppfatter ikke Ottosen som en motstander her. Det er et spørsmål jeg har grunnet mye over og som Ottosen kunne funnet gode svar på i boken Systematisk teologi (s. 245-48) hvis han var interessert. Utgangspunktet var denne gang en prest som ville avskaffe himmelfarten og 2. pinsedag som helligdager, hvilket jeg mener er en dårlig idé. Himmelfart og pinse er sentrale hendelser i kristen tro og tradisjon, som gir oss innblikk i troens innerste mysterier – og oppstandelsens metafysikk.

Ser vi på de mange beretningene om møter med den oppstandne, så tegner de et sammensatt bilde. Jesus dukker opp på de mest uventede steder og både kvinnene og de andre disiplene blir forferdet, som om de møter et gjenferd. Men selv om Jesus kan gå gjennom dører, legger evangelistene vekt på hans kroppslige nærvær. Han snakker med dem. De rører ved ham. Han spiser. Beretningene understreker at mange tvilte på Jesu legemlige oppstandelse, og evangelistene vektlegger derfor det konkrete, fysiske. Men det er likevel annerledes enn Lasarus’ oppstandelse i Joh. 11. Betydningen av Jesu oppstandelse er så mye større. Den dreier om vår forståelse av liv og død, kropp og sjel.

Fanget av positivismen. Bultmann er helt ubrukelig for å forstå dette. Han gir en skarp beskrivelse av problemet, men er selv fanget av positivismens mytologi. Vi kjenner det som en viktig diskusjon i antikken, som er gjenstand for banebrytende forskning av Hugo Lundhaug (TF, UiO). Mot Origenes' spiritualisme argumenterer den egyptiske teologen Shenoute for at kroppen blir forvandlet, slik Paulus beskriver i 1 Kor 15,52. Spørsmålet er omstridt. Men løsningen blir å beskrive døden som en transformasjon, der vi fødes til nytt liv – slik Jesus gjorde. Frøet som er begravet og gir nytt liv. De fastholder legemets oppstandelse, men de færreste er i tvil om at oppstandelseskroppen er annerledes enn andre kropper.

Under og etter reformasjonen er spørsmålet igjen oppe til intens debatt. Både Martin Luther og den ortodokse lutherske teologen Theodor Thumm gir ifølge Joar Haga (MF) en interessant beskrivelse av oppstandelsens metafysikk: Frem til døden på korset er Jesu kropp avgrenset (circumscriptus), men etter oppstandelsen er den diffusiv, altså litt diffus, mindre håndfast. Oppstandelsen er kroppslig, men beskrivelsen av kroppen er motstridende og vanskelig å kategorisere. Etter himmelfarten mener Thumm at Jesu kropp må forstås repletivt, dvs. at Jesus kan være overalt og derfor ikke kan gripes med fornuften alene. Men informert av troen kan forstanden erkjenne og innse at det er slik det henger sammen.

Omsluttet av skyen. Det interessante her er at himmelfarten markerer overgangen fra den ene tilstanden til den andre: Etter himmelfarten er Jesu kropp forvandlet. Hvis ikke Jesus hadde forsvunnet opp til himmelen (eller som Lukas skriver, blitt omsluttet av skyen), kunne vi ikke forvente hans nærvær overalt. Det er denne forvandlingen som feires på Kristi himmelfart og det er en slik forvandling som fastholdes når vi i kirken bekjenner at Jesus «for opp til himmelen».

Men det stanser ikke der: For Luther og Thumm henger dette sammen med pinsens under, der Den hellige ånd øses ut over menigheten og tusenvis av mennesker døpes og innlemmes i den kirke som Paulus betegner som Jesu kropp. Allerede tidlig blir menigheten samlet rundt nattverdens sakrament, der de mottar Jesu legeme og blod. For Luther er det avgjørende at sakramentet formidler Jesu kroppslige nærvær. Det er den forvandlede kroppen vi får del i, og som vi mottar i nattverden. På denne måten blir vi forenet i én kropp, som er kirken.

Den reformerte Zwingli hadde (kanskje i likhet med Ottosen) en mer rasjonalistisk holdning til dette og kunne ikke godta at Jesus, som sitter i himmelen, er til stede på jorden og i nattverden. For lutheranerne er ikke dette et problem. Tvert imot er det i nattverden de får del i frelsen, i oppstandelseslegemet, og i kraft av denne forvandlingen (nesten som en surdeig) får de del i den oppstandnes kropp, allerede her og nå. Jesu nærvær i nattverden er derfor kroppslig å forstå, brødet er Jesu legeme, som gir våre forgjengelige kropper del i oppstandelseskroppen, allerede her og nå.

Liv av døde. Dette er en tenkning om kroppen som springer ut av erfaringene og møtene med den oppstandne. En uhørt erfaring, på mange måter: At noen står opp fra de døde. Men ut fra dette får de troende et nytt språk for å forstå den verden vi kjenner, på en ny måte. Den kommer ikke utenfra, som en ny idé, men innenfra: I dødens avgrunn, der alt håp var ute, åpnes forventningen om liv av døde. Og det som oppstår fra de døde, i himmelen, er ikke bare en uformelig ånd, men en kropp, eller som Paulus skriver: «Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det oppstår en åndelig kropp.» (1 Kor 15, 44)

Likevel gjenstår et viktig spørsmål, som heller ikke Erling Rimehaug i sine dypsindige kommentarer («Heaven and sky», verdidebatt.no) har gitt noe godt svar på: Hvor er så himmelen? Er den høyt oppe i sfærene? slik de gamle tenkte – og Ottosen vil holde fast ved. Er den kun her og nå? Ingen av svarene er helt tilfredsstillende. Himmelen kan ikke reduseres til et eksistensielt nærvær eller en politisk visjon. Dette handler om vår fortvilelse, vår frykt og beven fremfor døden. Vi vet alle at disse kroppene vi har her og nå skal gå til grunne. De råtner i graven. Av jord er du kommet og til jord skal du bli.

Den kristne forventningen om oppstandelse bryter derfor med et modernistisk verdensbilde, der verden kun er et resultat av tilfeldigheter og himmelen et uendelig tomt univers. Men nettopp derfor er det så avgjørende å holde fast ved Gud som skaper. Ikke bare en gang i fortiden, men i dag og i fremtiden, den tiden som kommer oss i møte. Gud skaper noe nytt, som vi forstår som himmel.

Gammel klaret vin. Alt vi kjenner til på jorden er i beste fall en forsmak på himmelen. Men i motsetning til den blodfattige ateismen, har vi i kristendommen et rikt språk for å beskrive den virkelighet som venter på den andre siden: Om vi lytter til Johannes' visjoner om en ny himmel og en ny jord eller Esekiels profeti om de døde bein som blir levende, så er det en beskrivelse av et nytt liv, som bare Gud kan skape. Beskrivelsene er konkrete, de handler om fete retter og gammel klaret vin. De handler om et fellesskap av fred, om basuner og korsang, og om lammet på tronen. Den kristne trosbekjennelsen fastholder dette som en forventning om kroppens oppstandelse. Det utelukker ikke Jesu nærvær her og når, det utelukker ikke fellesskapet i Den hellige ånd. Tvert imot, disse forutsetter hverandre – og kanskje må vi igjen lære å se akkurat denne sammenhengen.

Vi deler alle uroen, vi deler uvissheten og fortvilelsen. Den er dypt menneskelig, en menneskelighet som forener troende og ikke-troende. Men de kristne er også forenet i troen på en oppstandelse, forventningen om at døden ikke er det siste. Det er i lys av oppstandelsen de vil samles i Ånden på pinsedag, og det er i dette lyset de forventer de dødes oppstandelse, på forvandlingens dag.

Marius Timmann 
Mjaaland

Professor ved ­Teologisk fakultet,UiO

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt