Verdidebatt

Norsk bistand er ikke nykolonialisme

Afrikas utdanningssystem lider fortsatt under arven fra kolonitiden. Men det er en feilslutning å hevde at norsk utdanningsbistand er nykolonialisme.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skrevet av Titus Tenga Internasjonal leder, Strømmestiftelsen og Kristine Sødal Generalsekretær, Strømmestiftelsen.

Professor Anders Breidlid peker på viktige poenger, men slår delvis inn åpne dører i sin kritikk av utdanningsbistanden (Vårt Land, 28. april). Fremmedgjøringen afrikanske elever opplever i klasserommene er en stor utfordring, og dette kan som Breidlid skriver, i stor grad settes i sammenheng med vestlig påvirkning av de tidligere koloniers utdanningssystemer.

For å ta et eksempel. Språket er nok den arven fra kolonitiden som skaper mest fremmedgjøring i afrikanske skoler. Mens engelsk, fransk og portugisisk er offisielt språk i til sammen 42 av totalt 54 afrikanske land, er det bare 13 land som har afrikanske språk blant sine offisielle språk. Dette blir ytterligere forsterket ved at mange av landene som har to offisielle språk, der det tidligere koloniale er ett av dem, bruker det europeiske som undervisningsspråk i skolesystemet. Dette til tross for at det er rikelig med forskningsbasert dokumentasjon på at barn lærer best når det undervises på det språ­ket de forstår og er oppvokst med.

Arven fra kolonitiden. 

Det blir imidlertid for enkelt å forklare mangelen på morsmålsundervisning som nykolonialisme. Årsakene er sammensatte. Arven fra kolonitiden er definitivt av betydning, men det kan også handle om afrikanske lands bevisste valg i en nasjonsbygging og forsøk på å demme opp for allerede eksisterende etniske motsetninger. Afrikanske land gjorde noen valg i den første tiden som frigitte kolonier, som stadig flere begynner å angre på. I land med flere språk, knyttet opp mot hver sin etniske gruppe, kunne det framstå som konfliktutløsende om en etnisk gruppe fikk forrang ved at deres språk ble det offisielle. Da kan selv det gamle kolonispråket være å foretrekke, tenkte mange.

I tillegg ble det sett på som viktig i jobbmarkedet at flest mulig snakket de gamle kolonispråkene . Siden 1990-tallet har det kommet stadig sterkere kritiske røster i debatten i de berørte afrikanske landene, men det er et viktig faktum at det var afrikanske ledere som gjorde disse valgene, ikke de tidligere kolonimaktene.

Vår opplevelse av norske bistandsmyndigheter er at allerede har et tydelig fokus på denne utfordringen. Blant annet er norske myndigheter i dag en positiv pådriver i utdanningsprogrammer som fremmer morsmål og et pensum som er relevant for elevene i deres hverdag.

Barnas morsmål. 

Strømmestiftelsen erfarer daglig viktigheten av undervisning på morsmål. Et godt eksempel er vårt Speed Schoolprogram i Mali, Niger og Burkina Faso, et ni måneders kurs som gir barn som aldri har fått begynne på skolen en mulighet til å ta en eksamen som kan gi direkte tilgang til 4. klasse i den offentlige skolen. Mens barna i den offentlige skolen blir undervist og selv må skrive og snakke fransk fra dag én, begynner Speed School med barnas morsmål, mens fransk gradvis fases inn. Dette har gitt svært gode resultater.

Derfor fikk Strømmestiftelsen i fjor en tilleggsbevilgning fra Norad for å sikre ytterligere 16.000 barn Speed School-kurs. Knyttet til bevilgningen lå det en klar tilleggsforventning fra Norad. Siden Strømmestiftelsen samarbeider tett med utdanningsministrene i landene der vi implementerer Speed School, så Norad et potensial for å styrke morsmålsundervisningen også i den offentlige skolen. I tildelingsbrevet understrekes derfor viktigheten av morsmålsundervisningen og Strømmestiftelsen oppfordres til å jobbe for at dette i større grad tas inn i den offentlige skolen.

Ja, kolonitiden preger fortsatt utdanningssystemene. Det kan også være at tidligere kolonimakter, som Frankrike, fortsatt spiller en rolle, formelt og uformelt, for å opprettholde «kolonispråket» som undervisningsspråk. Giverland og organisasjoner gjør imidlertid også en betydelig innsats for å rette fokus mot læring på morsmål og en skole som oppleves relevant i hverdagen. Vi kan ikke se at norsk bistandsforvaltning og utdanningsbistanden er en del av et nykolonialistisk prosjekt.

Ikke isolert. 

I tillegg må vi huske at afrikanske land og utdanningssystemer ikke er isolert fra resten av verden. Heller ikke Norge slipper unna utviklingen med økende fokus på engelsk, drevet av blant annet de største internasjonale akademiske forlagene. Dette har imidlertid ikke noe direkte med bistandsbudsjettene å gjøre.

Vi er på et feilspor hvis man prøver å legge hele skylden for den lave kvaliteten på utdanning i Afrika på vestlige donorer. Det er de afrikanske landenes egne regjeringer som har ansvaret for sine egne utdanningssystemer og hvordan disse er innrettet. Vi er gjerne med på idédugnaden Breidlid foreslår om hvordan kvaliteten i afrikanske skoler kan bli bedre.

Men da er det beste og riktigste om det er afrikanske utdanningsministre som inviterer.

Trykket i Vårt land 12. mai 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt