Boikott bygger ikke fred

Utenriksdepartementet slo denne uken fast at de kommunale vedtakene i Tromsø og Trondheim om boikott av israelske varer ikke er i direkte strid med Norges internasjonale handelsforpliktelser (Vårt Land 8. mai). Det betyr ikke at slike vedtak er kloke eller hensiktsmessige.

Uryddig og uforutsigbar. 

For det første er det ikke bra for Norge om norsk handels- og utenrikspolitikk skal variere fra kommune til kommune. Det gjør oss uryddig og uforutsigbar for omverdenen. Denne type utenrikspolitiske tiltak bør derfor overlates til Stortinget og regjeringen.

For det andre utgjør boikott av Israel en negativ særbehandling av verdens eneste jødiske stat. Det er dypt urettferdig, og kan i verste fall nøre opp under farlige holdninger til jøder.

For det tredje bidrar ikke boikott til fred, forsoning og dialog. Det skaper heller ikke bedre forståelse mellom israelere og palestinere. Tvert i mot, bidrar det til økt mistro, og forsterker følelsen blant israelere om at verden ikke er villig til å lytte til deres side av saken.

For det fjerde vil en handelsboikott fra Norges side avskjære Norge fra enhver innflytelse. I dag kan vi fremføre kritikk direkte til israelske myndigheter, vi kan støtte krefter som arbeider for fred i regionen og vi kan støtte oppbyggingen av et bærekraftig palestinsk samfunn med grunnleggende helsetjenester og at alle barn får skolegang.

Urimelig ensidighet. 

Boikottaktivister framstiller ofte palestinernes kamp, som en Davids kamp mot Goliat. Mange israelere oppfatter seg imidlertid både i en Goliat- og en David-posisjon: Ja, de har en overveldende militærmakt i forhold til Hamas og de palestinske selvstyremyndighetene. Samtidig er de sårbare i den konflikten de står i med store deler av den muslimske og arabiske verden. Historisk kommer de fra en posisjon som den svakeste og mest sårbare part, og de frykter at om de ikke er på vakt så havner de der igjen.

Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk. Det faktum at Israel kritiseres mer i FN sammenheng enn alle andre land i verden til sammen, er en grov urettferdighet som bare styrker følelsen av isolasjon.

enkelte norske kommunepolitikere bestemmer seg for at med alle verdens diktaturer og autoritære regimer som grovt bryter med menneskerettighetene, så velger man kun å aksjonere mot det eneste demokratiet i Midtøsten. Det skaper neppe stor bekymring i Israel isolert sett, men det er en del av en større kampanje som oppfattes svært urimelig og inkonsekvent.

Vanskelig å forstå. 

VGs redaktør Hanne Skartveit beskriver dette godt i en kommentar, 12. desember i fjor:  «Den israelsk-palestinske konflikten er ikke svart-hvitt. Begge parter har gjort feil, begge har en berettiget frykt for den andre, og begge har grunn til å tvile på den andres vilje. Men at det er Israel som blir mål for boikott, i en region der autoritære versting-regimer er normalen, er vanskelig å forstå.»

På den andre siden er det mye som tyder på at når Israel oppfatter at det finnes en vilje til forstå- else for deres utfordringer i det internasjonale samfunn, så blir de også mer åpne for å lytte til omverdenen. For eksempel kom forhandlingene rundt Oslo-avtalen ut av et klima der flere og flere land hadde opprettet diplomatiske forbindelser med Israel, og Sovjetunionens kollaps gjorde slutt på en diplomatisk kampanje mot Israel ledet fra Moskva.

Styrket samarbeid. 

Handelsboikott er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten. Å rette boikott-våpenet kun mot en demokratisk rettstat med fri presse i en region full av verstingstater, er dessuten dypt urettferdig. Norge bør tvert i mot styrke handel, forskningssamarbeid og kulturutveksling med Israel, og bygge et nært forhold til dette viktige demokratiet i Midtøsten.

Trykket i Vårt land 11. mai 2018