Nøkkelfolket

I dag når fredagsbønnen er over, vil trolig demonstrasjonene i Gaza trappes opp fram mot Israels nasjonaldag på mandag. Mens Israel feirer 70-årsjubileum markerer palestinerne at det er 70 år siden nabka, det de opplevde som en katastrofe.

Store mengder av demonstranter har de siste ukene vært samlet ved gjerdet mellom Gaza og Israel, og aktivister har prøvd å komme seg gjennom gjerdet. Et halvt hundre palestinske ungdommer er blitt drept, og et par tusen såret av skudd fra israelske skarpskyttere.

Frykten for utryddelse. 

Bildene av ubevæpnede demonstranter som drepes av soldater med skarpe skudd har skapt sinne mot Israel og sympati for palestinerne. Det har vært en bevisst strategi fra Hamas' side. Man har unngått raketter og skytevåpen. Stort sett er det brennende bildekk og steinkasting som har vært brukt – samt drager som har satt fyr på åkre i Israel.

Enkelte tilfeller av bruk av nazisymboler og slagord om å drepe alle jøder har fått stor oppmerksomhet i israelske medier. Det rører ved det traumet som ligger dypt i den israelske folkesjelen: Frykten for utryddelsen. Denne frykten blir også tent ved at navnet på aksjonene er «Den store tilbakevendingsmarsjen». Det trigger selve smertepunktet i konflikten mellom Israel og palestinerne.

Nøkkelen. 

Utenfor a lle palestinske flyktningeleire, og også ved innkjørselen til byer som Jeriko, står det store nøkler. Ofte står det også en innskrift under nøkkelen: «Vi kommer tilbake». For palestinerne uttrykker dette et håp om rettferdighet. For israelerne er det en trussel om utslettelse.

«De må jo ha grunn til å være redde for dere», sa jeg til en palestiner da vi betraktet gjerdene, vakttårnene og de væpnede vaktene ved en israelsk bosetting. «Tyven vil alltid være redd for den han stjal fra»‚ svarte han.

har stjålet landet. De mener at de har tatt tilbake det som var deres. Men de måtte jage vekk noen for å ta det. Det er noe de prøver å glemme.

«Dere vet ikke lenger navnene på de arabiske landsbyene, og jeg anklager dere ikke, for geografibøkene finnes ikke lenger. Ikke bare er bøkene borte, men de arabiske landsbyene er ikke der. Nahlal reiste seg i stedet for Mahlul, Kibbutz Gvat i stedet for Jibta, Kibbutz Sarid der Huneifis var og Kefar Yeshua i stedet for Tal al-Shuman. Det er ikke en eneste plass vi har bygget i dette landet hvor det ikke før var en arabisk befolkning», sa tidligere general og forsvarsminister Moshe Dayan i 1969.

Utslettelse. 

Israel sier at retten til tilbakevending er et krav om utslettelse av Israel. Om alle palestinske flyktninger skulle få vende tilbake, ville jødene bli et håpløst mindretall, som ganske sikkert ville blitt jaget eller drept. Å ville fjerne verdens eneste jødiske stat, er en form for antisemittisme, hevder de.

Hvor mange palestinere som virkelig ville ønske å bo i Israel dersom de fikk komme tilbake, er uklart. Mange er vel integrert i Jordan, andre arabiske land eller i Vesten. Fra flyktningeleirene i Libanon og fra Gaza ville de nok derimot komme. I fredsforhandlingene for ti år siden ble det lagt opp til at flyktningene skulle få en økonomisk kompensasjon, men ikke vende fysisk tilbake.

Jeg har noen ganger spurt palestinere om hvordan de ser for seg at de skal komme tilbake. Huset som de har nøkkel til, er jo forlengst borte. Landsbyene er forsvunnet under motorveier, kjøpesentre, drabantbyer. Og hva med de israelerne som bor der?

Rettferdighet. 

Noen svarer at jødene får dra tilbake til Europa, «der de kom fra». Men mange, særlig den yngre generasjon, sier at vi må finne en ordning slik at vi kan leve sammen.

Jeg har etter hvert forstått at kravet om tilbakevending for palestinerne dreier seg om rettferdighet. De mener det ble begått dobbelt urett mot dem for 70 år siden. Først ble de jaget med makt. Og så fort de hadde forlatt huset og landsbyen, ble de nektet å vende tilbake, selv om de prøvde. Like etter opprettelsen vedtok Israel to lover om tilbakevending. Den ene sa at arabere som hadde forlatt eiendommen sin, ikke kunne komme tilbake. Den andre sa at alle verdens jøder var velkomne til å slå seg ned.

Denne opplevelsen av urett sitter dypt i den palestinske folkesjelen. Retten til å vende tilbake er for dem et spørsmål om identitet og anerkjennelse. Men også for Israel er dette eksistensielt. Dersom de innrømmer at det var en urett som lå bak opprettelsen av staten, så bidrar de til å skape usikkerhet om statens eksistensberettigelse.

Eksistens. 

Det er fordi det går på selve eksistensen for begge parter at det som nå skjer i Gaza blir så eksplosivt. De nærmeste dagene kan bli farlige.

Trykket i Vårt land 11. mai 2018