Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Avhengig av avgrunnen

På kanten av stupet er det lett å kjenne hvor dyrebart livet er. Men må vi dit for å kjenne at vi lever?

Publisert: 9. mai 2018

 

I boka Andre reiser forteller Finn Skårderud om mannen som vil slutte å røyke. Men han klarer det ikke. Gradvis går det opp for ham hva som er problemet. For når han skal slutte, blir den siste siggen ekstra god. Han nyter den som, ja, som om det var hans siste.

Og nettopp derfor får mannen en ny avhengighet: Han blir avhengig av å slutte å røyke. Uten å prøve å slutte – og si til seg selv at den siggen han røyker er den siste – oppnår han ikke den vanvittige nytelsen som han nå er blitt kjent med.

Mannen blir rett og slett rusa på å slutte å røyke. Han innser at han faktisk må slutte å slutte å røyke, hvis han skal klare å slutte å røyke.

 


Synlig død. Jeg har mange venner som driver med basehopp, frikjøring, klatring og diverse andre varianter av det som kalles ekstremsport. Mange tror at dette er folk som ikke har livet kjært. De forstår ikke at noen kan ta rennafart og løpe utfor et fjell.

Men for dem som elsker å gjøre det, handler det i stor grad om å kjenne på hvor verdifullt livet er. Mange klarer ikke å få den følelsen uten at jevnlig oppsøker sonen mellom liv og død.

Først når døden blir en synlig del av livet, klarer de å ta inn over seg hvor fantastisk livet egentlig er. Og denne intense følelsen ønsker de ikke å miste igjen. Da oppleves det som om de mister livet litt, mens de har det.

 


Oppdaget magien. To ganger har jeg intervjuet Karina Hollekim. Hun var en pioner blant verdens kvinnelige basehoppere. Så gikk det galt. Hun smalt i bakken uten at skjermen åpnet seg som den skulle.

«Jeg elsket å hoppe ut. Nøt å mestre frykten. På kanten av stupet ble alle hverdagsproblemer til bagateller. Det ga meg et lykkekick jeg ble helt avhengig av», forteller Hollekim.

Hun vet det nå, det som mange ennå har til gode å erfare selv:

At det finnes opplevelser som trenger inn i oss med så voldsom styrke at de for kortere eller lengre tid bryter ned alt det som tidligere gjaldt.

Nylig skrev jeg om en mann som gikk gjennom isen på en fredelig skitur. Liggende i isvannet trodde han at han skulle dø. Det ble et vendepunkt og gjorde sterke ting med livet hans etter at han ble reddet.

Videre utover våren kan Vårt Lands lesere glede seg til å lese om mannen som fikk hjerneslag, helt ut av det blå. Og om skikjøreren som ble tatt av snøskred og lå fanget i seks timer. Begge to forteller at møtene med døden har gjort livet rikere. At de har oppdaget magien i de små tingene som så lett kan avfeies som hverdagslige.

For: Når alt er normalt, da har vi grunn til å feire.

 


Uunngåelig. Hvorfor dukker tankene på døden opp så ofte? spør forfatteren Bernhard Ellefsen i den ferske boka I mot døden. For ham handler det ikke mest om frykten for en ulykke, eller dødelig sykdom. Snarere dreier det seg om en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss.

«At det som gjenstår krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og at det ikke er til å unngå», skriver Ellefsen. Og legger til:

«Jeg vet akkurat hva jeg er redd for. Jeg er redd for å miste den verden som er min». 

 


Brenner det? For de fleste ligger det et stort eksistensielt ubehag i å forholde seg til døden. Men kanskje er det likevel det som må til for å få fullt utbytte av den gaven vi har fått?

Vi vet lite om hvor langt eller kort livet blir, det eneste vi vet er at det kommer til å ta slutt. Da er det forståelig at enkelte aktivt forholder seg til denne slutten, like forståelig som at mange prøver å fortrenge det.

Forfatteren Göran Tunström forteller hvordan nettopp dette endret seg for ham da han fikk hjerteinfarkt. Hans verden ble rystet, og disse rystelsene kan vi lese om i den utsøkte skisseboken Ventetid. Her avfeier Tunström tesen til filosofen Epiktet, den om at «døden ikke angår oss – for når vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi».

Lite angår oss mer enn at vi skal dø, hvis jeg leser Tunström riktig. Forfatteren fikk også lungekreft og må opereres mens han skriver Ventetid. En bok der han igjen og igjen ender opp med å stille det retrospektive spørsmålet:

«Hvor brant mine bål? Hvem var de menneskene jeg lyktes i å berøre, og som berørte meg?»

Som leser blir jeg sittende og tenke at det viktigste kanskje ikke var hvor og hvem. Men at.

At bålene brant.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

37 innlegg  2002 kommentarer

Evig Liv?

Publisert nesten 3 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.

Her avfeier Tunström tesen til filosofen Epiktet, den om at «døden ikke angår oss – for når vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi».

Lite angår oss mer enn at vi skal dø, hvis jeg leser Tunström riktig.

«Når døder er, er ikke vi»?

Hvorfor går vi mot Guds Ord?  Er vi ikke kristne som vet at dette livet er inngangen til det evige samvær med vår skaper?

«Jesus sa til henne: Jeg er opstandelsen og livet; den som tror på mig, om han enn dør, skal han dog leve, og hver den som lever og tror på mig, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»
‭‭Johannes‬ ‭11:25-26‬ ‭

Men det er kanskje slik at vi ikke vil miste vårt liv for Jesu skyld.  Vi har funnet vårt liv.

Da er det kanskje slik: « - det eneste vi vet er at det kommer til å ta slutt».

Tror vi ikke på et evig liv?  Det ser ikke slik ut.

3 liker  
Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Vendepunkt kan komme når som helst

Publisert nesten 3 år siden

en vanlig lørdagskveld, i en film, en tanke, en hendelse som endrer alt. Man forstår noe nytt, hva som gjelder og ser det i lyset fra Gud. Virkeligheten er så sterk så mange velger å ruse den bort. De går glipp av sannheten-den forløsende troen og håpet. Jeg tror ikke på styrken i meg selv-den kan andre utrydde før man får tenkt-et basehopp, et trinn feil. Jeg tror på Gud og styrken i velsignelsen. 

Hverdagen er verdt å feire. Vendepunktet kommer aldri i en lykkerus. 

Kommentar #3

Tore Olsen

24 innlegg  5415 kommentarer

Alles liv har vi skapt selv

Publisert nesten 3 år siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.
Hverdagen er verdt å feire. Vendepunktet kommer aldri i en lykkerus. 

Vendepunktet mitt kom ikke i en lykkerus, men ut av fortvilelse.

Jeg opplever livet så spennende at det neste tar pusten fra meg. Bare det å reise meg å gå mot døren - og å åpne den - noen ganger bare åpner jeg den......

Jeg elsker å sitte for meg selv å tenke, skape mitt liv i samråd med Ham som ga meg det. Og så leve det - på yttergrensen av egen yteevne.......

En gang, jeg hadde tapt alt - det var ikke mer igjen, fortvilelsen red meg. Mens jeg satt der på sengen den kvelden, knyttet jeg nevene og sa: "I morgen skal jeg være like lykkelig, som jeg nå er fortvilet." (Jeg var utrolig bestemt!)

Den natten sov jeg ikke - jeg drømte min fremtid - og våknet i lykkerus. Den energien brukte jeg til arbeidet på å sette denne drømmen ut i livet. I løpet av ni måneder, jeg arbeidet fra 8 om morgenen til 3 på natten og skapte, og i tiden mellom 3 og 8, drømte jeg frem løsningene på problemene som måtte løses dagen etter, var livet en lærdom i frydefullhet over å kunne skape!

Å hente virkeligheten inn fra drømmenes sfære, tilpasse denne virkeligheten i materiens begrensende sfære, er den skaperkraften Gud selv anvendte og til slutt - så at det var godt....

- er også vår virkelighet. Alles liv har vi skapt selv.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere