Verdidebatt

Når herr Jahve tier

Hvis man som kristen ikke våger eller evner å møte tvil, skarp kritikk og ateistisk undring, så spørs det vel om troen er større enn den egne tvilen og engsteligheten. Forventer man i diskursen med ateister og sterkt tvilende at kritikken formuleres ut fra teologisk innsikt og erkjennelse, med dertil hørende teologisk akseptabel sosiolekt, så har man kanskje ikke forstått nevneverdig mye? Da begår man samtidig samme feil som noen ateister: Man forutsetter refleksjonsløst at diskursen skal foregå på egen banehalvdel. Tenkningen er som kjent fri. Men vi må alle VILLE tenke fritt; både troende og ateister. Spesielt nødvendig der det har en pris.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Teodicéproblemet har som kjent fulgt og følger kirken som en ubehagelig, men ansporende skygge gjennom historien. Vi er f.eks. hos Torvid Høiland vitner til en type teologisk tenkning,  dvs tanker om Gud, som en troende sannsynligvis vil oppfatte som negativ. Dette innebærer dog ikke at det som så kan skje i en dialog er unyttig for noen av partene. Men dog bygger også dette negative bildet like vel på en gudsforestilling som vitner om eksisterende bibeltolkninger som her ligger bak den krasse retorikken og de tydelige og kritiske spørsmålene.

Redelighet og vilje til sannhet er også en kristen dyd; og NB det er stort sett ingen av de kritiske spørsmålene jeg som troende selv ikke har stilt gjennom livet. Vi er skapt med evner til tenkning, med følelser og vilje, og muligheter for å utvikle vår empati: Og da underveis i møte med livet og virkeligheten så trenge tvil, frustrasjoner og fortvilelse bort er i hvert fall ingen sunn løsning, verken menneskelig eller mentalt sett. Også slike tankeproblemer og utfordringer følger med det å være menneske underveis og i pågående prosess som troende. Da bør man også våge å konfronteres med dette. Er man rimelig trygg i sin tro og identitet, så vil det være underlig om man ikke våger å gå ut i utrygt lende i ny og ne. Er ikke da Gud med oss troende på veien?

Forventer man videre teologisk kompetanse, troens erkjennelse og innsikt bygget på tro der et medmenneske stiller kritiske spørsmål og tviler, eller kanskje avviser troen, så har man ikke forstått sitt oppdrag som kristen. Videre er det en noe kristen-apologetisk selvmotsigende posisjon. Å alternativt fortrenge slike spørsmål, eller ikke bry seg med dem, er en like dårlig strategi; selv om de ikke nødvendigvis skal bevisstgjøres og drøftes kontinuerlig og daglig året gjennom. Men det er dog relevant når slike spørsmål og påstander dukker opp, selv om det kan virke ubehagelig og forstyrrende. Og det er faktisk relevant når det blir berørt og tydeliggjort, Å overse eller avvise f.eks. Torvid Høiland, eller en dog vise arrogant distanse, er verken en god strategi eller spesielt lurt. Vi er alle troende samtidig også Kristi representanter, alle som en.

For å fremdeles beholde sin integritet som tenkende, følende og empatisk individ velger altså noen å avskrive troen og den Gud som noen kristnes teologiske teologiske tenkning står for; ikke minst for å overleve med verdiene og menneskeverdet inntakt. Noen av oss andre velger like vel å gå videre på veien som troende; i full viten om de ikke helt uforståelige argumentene som ateismen og den oppriktig undrende her produserer. Men noen troende aksepterer altså at Gud utfører alt dette onde og skrekkelige pga av en «overordnet hensikt», dvs at «Gud ikke bryr seg nevneverdig» - sett fra alle ofrenes og de pårørendes posisjon: Dvs Går altså ikke Gud selv i takt med den kjærlighet og etikk Han pålegger mennesket? Men vi ser allerede av bibelen at man bakset med samme problemstillinger den gangen. Var man syk og alvorlig rammet ble man sett på som å være utsatt for Guds straff. Men dette er en feil oppfatning, i følge Jesus. Noen mener dessverre at det forholder seg slik ennå. Dog: Jesus møtte nemlig den mannen på båren først med at han var tilgitt. IKKE med fysisk helbredelse. Jesus så at den syke var voldsomt rammet og hemmet av andres og egne fordømmelser i Guds navn. Det var primært dét som ødela hans liv og som han skulle befris fra. Fordi slike dømmende tanker og holdninger ikke er i takt med Guds vilje.

Mener noen at det like vel er slik, at Gud straffer, truer og binder mennesker i sykdom, så er det noe som virkelig skurrer. I hvertfall om det er Kristus som er navet i troen. Det riktig suspekte her er at troende til all tid har presentert og legitimert et gudsbilde som tillater det onde og som benytter vold, terror og krig, med millioner på millioner av ofre og lidelser, for å gjennomføre sine hensikter. Men det mildt sagt svake i denne forståelsen er for det første at Gud fremstår som en despot og lunefull hersker langt fra den Gud som Jesus representerer. Og for det andre at de krigene og den volden som gjennom historien har blitt utført i Guds navn ikke bare har hatt virkelig enorme menneskelige omkostninger, men de har ikke akkurat alltid ført til spesielt varige bedre tilstander. Noen troende mener sågar at naturkatastrofer er hendelser som er iverksatt av Gud som advarsler eller straff.

Videre anser noen seg som de egentlig rettmessige troende og applauderer eller bidrar samtidig aktivt der vold og terror i Guds navn utføres. Altså for å realisere det denne lunefulle despotguden har intendert med menneskene? Tja... Dette blir en heller liten og sped gud; som faktisk må ty til vold, terror og krig for å iverksette en hensikt som sjeldent like vel lander på den etablerte endelige gode posisjonen? Gud har altså hele verden i sin hånd, men bedriver små og større kriger gjennom århundrene med voldsomme menneskelige omkostninger fremfor å sette skapet på plass? Glemmer da Gud at mennesket alltid fortsetter å være menneske og at Hans volds- og krigsbidrag er et uendelig sisyfosarbeide? Og en parallell; Gud elsker altså oss mer enn vi elsker våre egne barn: Men hvilken forelder vil virkelig drepe noen av sine barn for å markere et pedagogisk poeng for de andre?

Det er faktisk helt legitimt å undre seg og spørre; ikke minst om man gjør det i menneskeverdets navn: Slike og andre spørsmål vil i ny og ne unektelig melde seg for ethvert selvstendig og fritt tenkende menneske; nettopp fordi det vi oppfatter som absurd, uforståelig, uakseptabelt og kjærlighetsløst må berettiget få komme til uttrykk om vi skal være ærlige med oss selv. Og det siste her er vel like mye en kristen dyd som nødvendig? Hva er da alternativet? Skyve det bort og dermed samtidig i samme utstøtende grep også støte fra oss alle de medmennesker som erfarer det å fortrenge slike spørsmål som en grov feil og umenneskelig? Her har alle menigheter en oppgave å ta fatt på. Om de da har tillit til Gud og det Kristusimpregnerte hjertet og motet ennå intakt.

Å se bort fra spørsmålene i frykt for å bedrive blasfemi og for en straffende gud anser jeg som uttrykk for en negativ og hemmende Gudsrelasjon. Om Gud er Gud, så ser Han også at frustrasjoner og kritiske spørsmål må oppstå ut fra enkelte av de bibelske tekster og den teologi som har blitt ukritisk dyrket underveis i troshistorien. Forventer Gud at Hans elskede skapning skal akseptere noe som går på tvers med  skapningens iboende skapte forutsetninger, som Han altså selv har lagt inn der? Men heldigvis: Vi ser av bibelen at både Job, Lot og Jacob uhemmet både debatterer, er kritiske og strir med Gud i det godes navn. Det er m.a.o. ikke synd å bære frustrasjoner, være kritisk engasjert eller stille spørsmål. 

Dostojevskij strir med det samme som kommer til uttrykk her: I «Brødrene Karamazov», så ser vi av Ivans smerter, frustrasjoner og fortvilelse at han ikke makter å akseptere den verden som Gud har skapt samtidig som han forsøker å opprettholde forestillingen om den kjærlige og mektige Gud. Hans hovedargument mot den Guds verdensordning som teologene insisterer på er alle de skrekkelige lidelsene, og her spesielt barns lidelser gjennom historien. Ivan påpeker en mengde skildringer av millioner av uskyldige barns lidelser gjennom voksne som bruker sin Gudegitte frihet. Gud satset på mennesket, men mennesket var i Ivans øyne aldri verdig og moden nok til å bære frihetens gave. Ivans konklusjon er tydelig og kategorisk: Hvis djevelen ikke finnes og mennesket har oppfunnet ham, så har mennesket virkelig skapt ham i sitt eget bilde. «Hva er da hensikten med alle disse barns lidelser?» spør Ivan. Og hans spørsmål ligger i oss alle: Er det at det en gang der fremme skal oppstå en «evig harmoni» i verden? Da reiser Ivan seg i moralsk protest og fremhever med høy røst: "Hvis denne evige harmoni må betales med uskyldige barns lidelser, vil jeg i menneskekjærlighetens navn foretrekke å gi avkall på den: Det koster for mye å få adgang til den evige harmonis verden. Vi har ikke råd til å betale så høye inngangspenger. Derfor vil jeg fortest mulig levere inngangsbilletten tilbake. Det er jo simpelthen en ærlig og elskende manns plikt. Derfor gjør jeg det også. Jeg fornekter ikke Gud, Aljosja. Jeg viser ham full respekt. Jeg sender ham bare billetten tilbake".

Men kan man ikke ha et legitimt bilde av Gud og tro på Ham uten (!) å inkludere alt dette onde? Er det våre begrensninger som gjør at vi vil inkludere også de negative og destruktive elementene?

For å få ting til å stemme og ennå møte sitt medmenneskelige blikk som troende i speilet, så må man altså som troende og teolog enten se bort fra, eller omtolke, de tekster som beskriver det som virker som en brutal og kjærlighetsløs Gud og heller fokusere på det som underbygger Guds trofasthet og kjærlighet. Alternativt inkludere alt dette refleksjonsløst med de troverdighetsutfordringer og menneskelige konsekvenser som dette innebærer; dvs om man fremdeles insisterer på at Gud er nåde, kjærlighet og rettferdighet, at Han er allvitende og har all makt. Mulig man qua teolog bør gå langt bredere og dypere inn i hvordan denne kjærligheten, allmakten og allvitenheten faktisk skal forstås ut fra Jesus Kristus?

Her har vi i tilfelle av Gud fått utfordringer å stri med. Vi skal nemlig spre evangeliet; ikke stenge oss selvtilfredse bak lukkede dører. Det nytter mindre enn lite å ha noe verdiffullt på hjertet når mottageren ikke har noe forhold til det språk vi benytter. Jeg velger dog som troende helt rolig å bære de kritiske spørsmålene videre og ta dem frem der det er behov. Som nå. Dette fremfor å trykke dem og frustrasjonene bort i engstelighet for å tråkke Gud på tærne med de skrekkelige konsekvenser enkelte mener at slikt vil innebære.

Når mennesker etterlyser Guds inngripen og i mangel av dette trekker seg fra troen, så er vel dette langt på vei samtidig å gi uttrykk for nok en teologisk tanke, nemlig at den elskende Gud egentlig bør og skal gripe inn, og slik dømme og fjerne ondskapen. Dette fremfor å la det fortsette og heller presentere fakturaen etter døden? Her har vi i tilfelle en virkelig viktig pedagogisk oppgave. Slike spørsmål oppstå hos ehvert tenkende og følende menneske om man først hevder at Gud for det første er kjærlighet; og så allmektig og allvitende.

De som stiller seg kritisk har altså en iboende gudsforestilling om at hvis det først finnes en gud, så bør Han stille opp slik og slik. Men hvor har de så fått disse forventningene og gudsforestillingene ifra? Kanskje har noen av teologene selv malt seg og Gudsbildet inn i et hjørne og slik skapt forutsetningene for en rekke av de faktorer som får redelige og nestekjærlige mennesker til å vende seg bort? De orker altså ikke å bære det sammensatte bildet som inkluderer både det onde og det gode, alle omkostningene.

Kan hende er det teologers og de troendes tenkning om bibelen, dvs den teologien som har blitt produsert og forsvart, som samtidig produserer fortvilelsene og kritikken? Fortellingen etter Jesu død og oppstandelse, den om Ananias og Saiffira i  Apg. 5, 1-11, gjør heller ikke saken lettere om man skal ta også også dette bokstavelig?

Uansett:

Jesus lærer oss alle å be: Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere -og at Gud selv elsker sine fiender påpeker Kristus her og der… Men tydelig nok gjør Han ikke det like vel i noen troendes øyne? Og om de som ikke opptrer i tråd med den teologi som noen hever høyt erfarer vold, krig og katasrofer, så tolkes dette altså av visse troende som Guds vilje og straff. En slik gud tror heller ikke jeg på.

Bibelen er en samling bøker og skrifter. 1.Mosebok har sin begynnelse og suksessive fullførelse fra  ca. år 1000 til 586 f.Kr. og Johannes Åpenbaring er fra ca år 90 e.Kr. Dvs de bibelske skriftene består grovt regnet av skrift som har en avstand på 1 000 - 1 100 år. Dette innebærer at om bibelens skrifter fikk sin gryende start i år 900, så ville den kanskje fullbyrdes i våre dager her i 2018. Skriftene er videre skrevet i helt andre og seg i mellom varierende kulturer, språkmessig som ellers. Man kan heller ikke gjøre det lett for seg og hevde at Den Hellige Ånd for oss bidrar til den tektsforståelsen man har bestemt seg for i sin kirke. For det første. så misforsto flere, både disiplene og andre, det Guds sønn Jesus sa direkte til dem (!) der og da… selv om de altså var i umiddelbar dialog med Jesus selv. Og for det andre, så fremstår en rekke kirkesamfunn i dag med samme bastante tro på at nettopp deres bibeltolkninger er i tråd Den Hellige Ånds inspirasjon... -samtidig som de er uenige seg i mellom. Jeg minner igjen også i denne tråden om følgende sitat fra Walter Percy om noen kristne: «Jeg kan ikke med full sikkerhet si at de ikke sitter på sannheten. Men om de gjør det, hvorfor er det da slik at de blir mer frastøtende jo mer de omfavner og dyrker denne sannheten?»

Det finnes jo elementer i GT og NT vi omtolker helt eller overser helt i dag. Men ikke alle gjør dette. Noen mener som nevnt tidligere at alt er like sant uansett uttrykk. Den ubegrensede Gud har uansett tatt det dristige valget her og uttrykt seg gjennom begrensede mennesker. Dette burde innebære en viss forsiktighet og ydmykhet i møte med tekstene. Vi er satt til å gå inn i livet og skal elske Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Det handler om praksis. Teologi som står i veien for dette, står samtidig i veien for Gud selv.

Min tilknytning som Kristustroende til nåtiden er selve livet og praksis som troende. Samtidig bedriver jeg nok noe skriftmessig selvtekt og lar visse ting ligge i skuffen for det komplett uforståelige; jeg vet at jeg dermed utsetter meg for hugg. For all del. Men dog: Det har mindre enn lite med Kristus gjøre å mene at barn og voksne skal lide voldsomt gjennom historien fordi det egentlig er pedagogiske grep (!) fra Gud, eller videre dømme noen som oppfattes som Gudsmotstandere brutalt til døden fordi de i menneskeverdets og nestekjærlighetens navn velger å trekke seg fra denne nevnte gudsforestilingens invitasjon.

Å vektlegge bibelen selektivt, med flere forbehold eller høyst subtilt blir derfor den vanlige løsningen for mange teologer, ut fra at det er Kristus som er bibelens tolker og virkeliggjører: Selv om denne løsningen i seg selv for noen utenfor ennå virker noe suspekt. Og hvis dette er metoden å arbeide videre med: Hvordan kan noen da forvente at høyst vanlige troende medmennesker skal takle denne teologiske subtile øvelsen? Og alle de som hevder at "man skal lese som det står", dvs nærmest refleksjonsløst bare siterer og bygger teologiske tankeborger gjør ikke saken spesielt bedre for lekmannen og kvinnen. De gjør jo på sin side det de tror de skal; de leser som det står.

Men på den annen side hva gjelder livet etter døden: Fremdeles, så påpeker Jesus at det der etter døden finnes en endelig tilværelse uten Gud, dvs helvete. Dette i seg selv er som kjent også fra en rekke tråder her på Verdidebatt ikke akseptabelt.

Men sett at det nå like vel ER slik: Hva dette Gehenna/helvete konkret innebærer vet ikke vi. Men hva et liv uten Gud som er kjærlighet og nåde betyr kan man kanskje forestille seg? Kristus viser her at det har sine konsekvenser å endelig, kategorisk, bevisst og velvitende vende seg fra Gud og sine medmennesker, og sågar velge å stå bastant på dette til siste slutt. Uansett er det Gud som har siste ordet her. Til tross for muligheter for å endre kurs i tide, så er det ifølge NT like vel noen som bastant blånekter og tramper grovt på sin neste og dermed på Gud inntil det siste. Slik kan hende noen av voldsutøverne som Dostojevskijs Ivan har i tankene? Gud tar det onde og urettferdigheten seriøst; korsfestelsen anskueliggjør dette behørig.

Til slutt: Jeg er overbevist at Gud finnes og at livet er døden er en realitet. Men det jeg vil konsentrere meg om er hva det innebærer for meg som deltagende i felleskapet , og videre modig våge å se alle de elementer i mitt indre som hemmer både meg selv og andre. Dvs det som skiller, dvs synden.Jo nærmere Guds lys vi kommer, jo mer ytransparente blir vi også for oss selv. Hvilket betyr at det ikke bare er en sødmefyllt og koselig prosess. Vi vil vel alle gjerne hopper over alt i vårt indre som hemmer og binder, direkte i Guds favn. Min erfaring er at Gud stører noe tilbake til meg selv for å sammen med Ham endre det som ennå er halvveis og dårlig. Og dette kan altså også innebærer smerter etc. Men det betyr også vekst og nærmere helhet.

Det jeg har erfart er at min skam og frykt for å møte det som er halvveis og dårlig innerst i meg selv sakte svinner hen om jeg våger å gi slipp på egoets klamring til det akseptable og trygge. Gud har nemlig allerede hele veien SETT alt det mørke og elendige med meg i livsprosessen... og like vel elsket og elsker meg som sin egen skapning: Det var ikke Gud som dømte meg underveis, det var meg selv og kanskje andre. Akkurat som den Jesus helbredet erfarte. Da makter jeg i tillit og tro å trinnvis snuble meg nærmere den jeg egentlig er i Guds øyne. Her er Treenighetens Gud med på veien.

Dommen for oss alle avsluttes når vi møter Herren selv etter døden. Ikke her. Vi lever altså allerede under Guds dom gjennom Kristus. Og som kjent, så består den i den nådefulle kjærlighetens utrolige 70 ganger 7. Det eneste som kreves er at vi sier "ja takk", og viser vilje til å fortsatt snublende og feilende leve ut dette jaet under Guds nåde. Hvilket også innebærer at vi lar Guds vilje prege livet. Jo mer vi slipper til Guds nåde og kjærlighet, jo mer handler vi i tråd med Hans vilje av ren takknemlighet. Det er altså ingen sur plikt.

Vår kjærlighet og takknemlighet til Gud viser vi gjennom å elske vår neste. Igjen: Kristus satte aldri opp det kjennetegn om vi er ortodokse eller ikke. Men at vi skal kjennes på fruktene. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt