Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Trygghet og makt

Det overraskende er ikke at ­Arbeiderpartiet har tapt oppslutning, men at partiet har holdt seg så godt.

Publisert: 4. mai 2018  /  790 visninger.


Det var nesten som 17. mai. Vi gikk i tog med musikk-korps og norske flagg. Men det var mest voksne i toget og flaggene var supplert med fagforenings­faner. Vi var bare kommet til 1. mai.
Vi gikk til Fjellvang, der vi fikk høre om de harde trettiåra da barna måtte gå sultne og barbeinte mens de passet kyrne i regnet. Når vi satt her tørre og gode og spiste boller og drakk brus, kunne vi takke Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet.
Det var ikke de store klasse­motsetningene på Geilo. De fleste industriarbeiderne var bondesønner. Likevel hadde vi klassetilhørighet. Vi visste hvor vi hørte til. Arbeiderne handlet på Samvirkelaget, ikke på Handelslaget. Og selvsagt stemte de Arbeiderpartiet. Far ble av en del betraktet som klasseforræder siden han stemte på KrF. Men han ble valgt til bedriftens første verneombud likevel. Noe annet ville vært å stemme på Høyre. Det ville vært uhørt.
Klassetilhørighet. En dag jeg var ute og gikk med mor, møtte vi direktøren på fabrikken. «Der har vi sannelig en ny liten arbeider», sa han. Mor ranket seg og svarte: «Nei, han skal nok gjøre noe bedre.» Jeg var litt stolt over mor, som våget å svare direktøren.
Men det varslet jo også et oppbrudd fra klassetilhørigheten. Et oppbrudd som nettopp Arbeiderpartiet hadde gjort mulig gjennom satsingen på utdanning for alle og finansieringsmulighet i Lånekassen også for vanlige ­arbeidsfolk.
Så havnet jeg på Blindern i selveste 1968, og møtte vestkantungdom med tillærte a-endinger som hevdet de var arbeiderklassen. Jeg følte meg ikke hjemme blant dem. Arbeiderklasse ble gjort til en teoretisk og tillært størrelse, ikke en naturlig tilhørighet. Som lektor og senere som redaktør var det ingen selvfølge at jeg hørte til der.
Middelklasse. Min historie er en del av den store historien om arbeiderklassen i Norge­. Arbeiderpartiets vellykkede politikk gjorde at de fleste ble middelklasse. Den automatiske koblingen mellom klasse og partivalg ble oppløst. Derfor er det oppsiktsvekkende ikke at ­Arbeiderpartiet har gått tilbake fra halvparten til fjerdeparten av velgerne, men at de har holdt seg så godt.
Det er lenge siden Arbeiderpartiet erkjente at arbeiderklassen ikke lenger var noe grunnlag for å være flertallsparti. På 80- og 90-tallet ville partiet frigjøre seg fra båndene til fagbevegelsen og satse på å bli et parti for folk flest. Det toppet seg i Jens ­Stoltenbergs første regjering i 2001.
Det gikk galt, og partisekretær Martin Kolberg ropte «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen» på det neste landsmøtet. Partiet knyttet seg igjen til LO. I årets 1. mai-taler er tema knyttet til arbeidsliv og fagbevegelse hovedsak for partiets talere.
Ulikhet. Men selv om båndene­ til fagbevegelsen er sterkere og fastere enn noen gang før, er ­arbeiderklassen vanskeligere å få tak på. Flertallet i LO er nå ­offentlige ansatte, ikke industriarbeidere. Og de fagorganiserte blir færre. I den ene enden taper LO terreng til de høyt utdannede som ser seg tjent med individuelle ordninger. I den andre enden til de mange med usikker tilknytning til arbeidslivet.
Selv om velstandsøkningen har vært formidabel, har ulikheten økt. Økonomen Thomas ­Piketty er kjent for å ha dokumentert økende ulikhet og at ulikhet fortsatt går i arv. Sist uke fortalte Klassekampen om hans nye rapport. Den viser at venstrepartienes velgere har høy inntekt og høy utdanning, mens de med lav inntekt og lav utdanning stemmer til høyre, gjerne med de nye høyrepartiene.
Pikettys undersøkelse gjelder Kontinentet og USA. Arbeiderpartiet i Norge har holdt seg bedre som parti for folk flest. ­Hovedtyngden av deres velgere er arbeidere, lavere funksjonærer, bønder, fiskere og folk uten arbeid. Men tendensen finnes her også: Like mange av de som ­definerer seg som arbeiderklasse, stemmer Høyre og Frp som Arbeiderpartiet.
Trygghet. Når det norske ­Arbeiderpartiet har holdt seg så godt, tror jeg det skyldes at de for mange er garantien for trygghet, og ikke minst for velferdsstaten.
Det er derfor det er så farlig for partiet at de nå er inne i sin ­andre stortingsperiode uten regjeringsmakt. Usikkerheten om hva de borgerlige partiene sto for og hva Frp ville finne på i regjering, er nå blitt betydelig dempet. Erna Solberg er i ferd med å framstå som tryggheten selv, og ikke som noen trussel mot velferdsstaten.
Høyre og Frp ser ut til å ha skjønt hva som er Arbeiderpartiets såre punkt. Angrepene på Jonas Gahr Støre skal skape et bilde av at han representerer utrygghet og mangel på styring.
Gerhardsen. På min barndoms Fjellvang var Einar Gerhardsen helten. Klassekampens Mimir Kristianson har hentet Gerhardsen fram igjen, og anbefalt ­Arbeiderpartiet å vende tilbake til hans politiske linje.
Å hente fram statssosialismen fra 50-tallet med sine beinharde reguleringer, er neppe veien å gå. Men Gerhardsens geni var hans evne til å forstå vanlige folk, og til å få oss til å identifisere oss med ham. Det er kanskje der det svikter for Arbeiderpartiet i dag.

9 liker  
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

God analyse

Publisert over 3 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
På min barndoms Fjellvang var Einar Gerhardsen helten.

Og en gjenkjennelig historiefortelling.  Det siste minner meg om min pietistiske - og klassebevisste - farmor fra Nes Jernverk, som takket Gud og Gerhardsen for å ha løftet henne og hennes miljø opp fra fattigdom og underdanighet.

5 liker  
Kommentar #2

Astrid Espelid

0 innlegg  16 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Forsåvidt ei god analyse, men eg lurar litt på kva du meiner med at det ikkje lenger er usikkerhet om kva Frp vil finne på i regjering. Dvs, sikkert er det at dei tek pengar frå fattige og sjuke, og gjev til dei rike som skattelette. Eg synest det er svært mykje å vera engsteleg for!

Etter mitt syn har me no den skumlaste statsministeren me nokon gong har hatt, etter krigen! Uansett kva som hender, og det har hendt svært mykje i denne regjeringa av ting som ikkje burde ha hendt, så legg ho bare eit roande teppe over, og så skal det vera greitt. Ho ordnar ikkje opp i noko som helst, ho lar dei ho er sjef for gjera nett det dei finn for godt, utan at dei må orsake seg og gå tilbake på det dei har gjordt.

Viss nokon føler seg trygge etter nokre år med dette styret, må dei vera formuande. Då går nok alt greitt.

I dag har utlendingsnemnda overprøva høgsterett. Slik skal det ikkje vera, det er ein skummel veg mot diktatur i staden for rettstat.

2 liker  
Kommentar #3

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

Ap var ikkje åleine om sosialt samvit

Publisert over 3 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Et oppbrudd som nettopp Arbeiderpartiet hadde gjort mulig gjennom satsingen på utdanning for alle og finansieringsmulighet i Lånekassen også for vanlige ­arbeidsfolk.

Bortsett frå tre veker i 1963 sat Arbeidarpartiet med regjeringsmakt frå 1945 til 1965. Statens lånekasse for utdanning vart etablert i 1947, sikkert etter initiativ frå regjeringa. Men var alle andre parti motstandarar av statleg studiefinansiering? Det tvilar eg på.

Sjølv kjem eg frå ein kystkommune. Langs heile den lange Norskekysten var fiskarbonden den typiske arbeidaren. Vinterstid var mennene på sjøen, på torske- eller sildefiske, og sommarstida var dei i hovudsak i arbeid på småbruket. Kvinnene var yrkesaktive året rundt med onnearbeid, fjøsstell og salting/tørking av fisk i tillegg til uendeleg mange andre gjeremål. I Nord-Noreg fanst det rett nok ein del rike væreigarar, og der var klassemotsetningane meir tydeleg. På Vestlandet var det små eller ingen klasseskilje, og verken Høgre eller Arbeidarpartiet hadde særleg appell, bortsett frå i byane og på typiske industristader. Dei fleste røysta frå gammalt av på Venstre, nokre på Bondepartiet/Senterpartiet. Etter krigen tok KrF over som det største av sentrumspartia. Fråhaldsrørsler og kristendom stod sterkt. Høgre assosierte ein med brennevin og Arbeidarpartiet med formynderi og kristendomskritikk. Men då Lyng skipa samarbeidsregjering i 1963, var det ikkje tvil om kva side kystbefolkninga stod på. Heller eit framleis kulturkonservativt Høgre enn det meir kulturradikale Ap, som ein i tillegg meinte hadde hatt regjeringsmakt altfor lenge.


3 liker  
Kommentar #4

Erling Rimehaug

593 innlegg  622 kommentarer

Utdanningsrevolusjonen

Publisert over 3 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Men var alle andre parti motstandarar av statleg studiefinansiering? Det tvilar eg på.

Jeg har ikke sjekket det, men tipper det var nokså enstemmighet om studiefinansiering, som det meste av velferdsstaten. Men poeng mitt her var en analyse av Arbeiderpartiet, og da er det et sentralt poeng at de sørget for å utdanne arbeiderklassen til middelklasse. 

6 liker  
Kommentar #5

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Her er en liten pekepinn; 

http://universitas.uio.no/Arkiv/1997/25/KASSA.HTM

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere