Lykke og mening er venner – ikke fiender

Alf Kjetil Walgermo setter opp mening og lykke som motsetninger i Vårt Land 23. april. Han støtter seg på psykologen Emily Esfahani Smith, som hevder at streben etter lykke kommer i konflikt med dybde, felleskap og mening i tilværelsen.

Men motsetningen mellom lykke og mening er falsk. Tvert om er meningsfulle aktiviteter en vei til varig lykke, og positive følelser åpner oss opp og gir energi til å oppsøke prosjekter utenfor oss selv.

Advarer mot lykkehysteri. Når det er sagt, er det ikke vanskelig å forstå hva Walgermo tenker på. Lykkeforskningen fikk et oppsving for 20 år siden, og bølgen har vart en stund.
Resultatet er mange gode og dårlige populærvitenskapelige
bøker, i eller nær selvhjelpshyllene på flyplassbokhandelen. Det er ikke rart at det kommer en motreaksjon som advarer mot lykkehysteri. «Lykke», slik det fremstår hos Walgermo, er noe overfladisk, glatt og polert. Hvis lykke er å være «vellykket», er jeg helt enig i hans
artikkel.

Men dette blir for enkelt. Hvis jakta etter lykke gjør folk ulykkelige, er det fordi de jakter
på feil jaktmarker, ikke fordi lykke er et dårlig mål. Smith sine fire søyler for mening gir god mening: Gode relasjoner, bidrag til fellesskap, integrerte fortellinger om oss selv, og opplevelse av kontakt med noe større enn oss selv. Men dette vil alle seriøse lykkeforskere smile anerkjennende til, så da fremstår det litt underlig å velge lykken som sin fiende – selv om det tiltaler selverklært dype folk som skyr selvhjelpslitteratur, dyrker kritikk og litt eksistensiell smerte.

Kortvarig og langvarig lykke. Det som plager meg litt med mening-begrepet, er hvem som får definere hva som er dypt og ekte. Det gir mer innsikt å skille mellom kortvarig lykke, og langvarig lykke. Kortvarig lykke er ikke noe mindre verdifull sånn per definisjon, det er bare det at den ikke varer så lenge. Langvarig lykke er ikke nødvendigvis mer edelt og opphøyd, men har den fordelen at den, ja, varer lenge.

Kan forskningen hjelpe oss med å finne ut hva som er hva? Vel, lykkepioneren Richard Layard peker på to lykketyver. Vi sammenligner oss med
andre, og vi blir vant til ting. Det er jo selvfølgelig mulig å prøve å oppnå lykke ved alltid å skaffe seg nye ting. Det går også an hele tiden å prøve å være bedre enn andre, men det er ikke så lurt. Dette er dårlige midler for å nå målet lykke. Det er ikke målet det er noe galt med.

For å finne varig lykke, er det lurt å finne aktiviteter som unngår tilvenning og sammenligning. Ting som er fantastisk med en gang, men som taper seg ved repetisjon, er det ikke noe galt med, men de er en dårlig strategi for varig lykke.

Immune mot sammenligning. Å få nye venner, eller bli aktiv i et fellesskap, etablere en kontemplasjonspraksis, lære et instrument eller begynne å løpe har motsatt kurve. Det krever innsats, kanskje smerte, i begynnelsen. Men etter hvert som man lærer noe nytt, mestrer stadig mer, knytter sterkere bånd, jo bedre blir det.

Her kommer vi til en slags
begrunnelse til at vennskap, fellesskap, ferdigheter som øves over tid og opplevelse av å være en del av noe større er så gode elementer for å skape langvarig lykke: De er forholdsvis immune mot både sammenligning og tilpasning.

Dermed kan vi snu sammenhengen mellom lykke og mening litt på hodet: Hva er det som får status som dypt og rikt nok til å kunne kalles «meningsfylt»? Jo, det er det som gir stabile lykkefølelser hos de fleste.

Lars Laird 
Iversen

Religionssosiolog, MF