Som i himmelen

Hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Det er to menn som spør, og teksten mer enn antyder at disiplene er litt forvirret. Var det ikke der han forsvant, nå nettopp? Men hvor er, nærmere bestemt, himmelen? Disiplene er ikke de eneste som blir forvirret av beretningen om den oppstandne som forsvinner opp i skyene. Hva er det som feires og hvorfor? Er ikke dette en mytisk beretning som har liten betydning for moderne mennesker?

Ingen enveisbevegelse. Kristi himmelfart ble denne uken trukket inn i en debatt om behovet for å avskaffe kristne helligdager (Vårt Land, 30. april). Det er en merkelig debatt, som viser liten forståelse for det post-sekulære samfunn. Når et samfunn beskrives som «post-sekulært», skyldes det nettopp at man har innsett at sekulariseringen ikke er en enveisbevegelse. Samfunnet vil aldri bli religionsfritt. Tvert imot forstås religiøse tradisjoner mer tvetydig og verdsettes i brede lag av befolkningen, også om man ikke går i kirken. Ved å bevare disse nedarvede strukturene får året en rytme og dagene en litt annen betydning – det er fortsatt en hellig dag. Slik søndagen ikke først og fremst er en fridag, men en helligdag.

Det betyr ikke at kristendommen blir anti-moderne og tradisjonalistisk. Tvert imot øker behovet for en oversettelse av
dagenes betydning og teologiske innhold. Teologen Rudolf Bultmann spurte i 1941, mens andre verdenskrig raste rundt ham, om hvorfor vi holder fast ved alle de gamle mytene. Vi befinner oss ikke lenger i en verden med tre etasjer, skrev han – med himmelen over oss, jorda omkring oss og helvete der nede under jorden. Vi kjenner relativitetsteorien og vet at jorda er rund. Vi trenger ikke tro på under. Hva skal vi så med disse mytiske forestillingene? Kristen tro handler om troen på den oppstandne, påpeker han. Da må vi lære oss å forstå budskapet bak mytene og fortolke det innenfor vårt moderne verdensbilde!

Gamle myter. Jeg har iblant tenkt at Bultmann skrev dette fordi han hver dag var utsatt for nazistenes propaganda og fake news. Han orket ikke mer svada. Hvis kristendommen er sann, må den tåle kritikk og den må avsløre løgnen. Da kan den ikke låse seg til to tusen år gamle myter. Den proklamerer tvert imot troen på Kristus som død og oppstanden for våre synder. Og hvordan vi enn forstår «oppstandelse» er det en sannhet som gjelder meg og deg, i dypet av vår eksistens, som forandrer våre liv og vårt gudsforhold. Og på dette punktet hadde Bultmann rett: Kristendommens sannhet kan ikke låses til et mytisk verdensbilde. Vår forståelse av verden har endret seg, og det samme må teologien, det samme må forkynnelsen.

Men hva skal vi så gjøre? Bør kirken like gjerne avskaffe Kristi
Himmelfart? Er det ikke villedende å fortelle om en frelser som farer opp til himmelen som en «rocket man» Jesus? Kan voksne mennesker fortsatt ta dette på alvor eller blir det et eventyr for barnebiblene?

I slutten av Lukas-evangeliet kan vi lese om hvordan Jesus tar disiplene med seg ut til Betania, løfter hendene og velsigner dem (Luk 24,50) – og så, mens han velsigner dem, blir han tatt opp til himmelen, hvorpå de faller på kne og tilber ham (v. 51). Altså, idet han forsvinner, er han brått mer nærværende for dem. I dette øyeblikk kan de nemlig tilbe ham overalt. De kjenner gleden idet de går tilbake til Jerusalem og siden går de til tempelet og lovpriser Gud.

Kjenne dagen og timen. Lukas er også forfatter av Apostlenes Gjerninger som begynner med en litt annen beretning om samme hendelse. 40 dager etter oppstandelsen taler Jesus om Den hellige ånd, som skal gis dem i dåpen (Apg 1,3-6). De spør om han skal gjenopprette Israel (dvs. politisk), men han svarer at det ikke er dem gitt å kjenne dagen og timen, at de tvert imot skal motta Ånden og forkynne i Jerusalem, Judea og Samaria, ja til jordens ende. De skal bringe budskapet og Ånden ut til hele verden.

Og så skjer det: Det kommer en sky ned som dekker ham – og borte er han. Det står riktignok at han «løftes opp» i skyen, men det er skyen som «tar ham bort fra deres øyne». Jesus forsvinner altså, men ikke fordi han er steget opp til en fjern himmel. Tvert imot skal hans nærvær nå bringes videre, på nye måter, ved beretningen om hans død og oppstandelse, ved Ånden som skaper tro.

Og det er her jeg tenker Bultmann har et poeng: Hvis vi studerer tekstene litt nøyere, så er det fullt mulig å forstå dem annerledes. De beretter slett ikke om en kropp som farer opp til himmelen som en rakett. De forteller om en åpenbaring, en
visjon på fjellet, som minner om Jesu transfigurasjon. Men denne gangen handler det om en transfigurasjon fra den avgrensede til den himmelske, altså den som i likhet med Gud Skaperen kan være til stede overalt.

Nå kommet helt nær. Skyen i beretningen er typisk for åpenbaringer også i Det gamle testamentet, som Guds åpenbaring for Moses på fjellet (2 Mos 20). Gud viser seg nettopp idet han forblir skjult – men ingen blir klokere av å stå og stirre opp mot himmelen. Derfor kommer spørsmålet fra de to mennene: Hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Dere finner ham aldri så lenge dere står og stirrer opp i været. Den viktige bevegelsen går nemlig motsatt vei: Jesus er den som bringer himmelen ned på jorden, og alt dere kjenner som «himmel» (langt borte) er nå kommet helt nær – i din munn og i ditt hjerte (5 Mos 30, 13-14; Rom 10,8).

Fra dette øyeblikk er blikket rettet den andre veien: Fra himmelen mot våre liv på jorden. Det er der han skal komme, med sitt ord, med sitt løfte, med forvandlingen fra død til liv. Det er der han kommer dem i møte, så det brenner i hjertene. Når de samles, når de synger, når de tilber, når de deler brødet og vinen
(Luk 24, 31).

Det er en merkelig dag, dette. Himmelfart. Men kanskje er det en dag som egner seg godt for et stykke avmytologisering. Ofte tenker vi at himmelen er uendelig langt borte, som i et eventyr eller en myte. Men himmelen er luften vi puster og håpet som
ligger skjult bak en sky av
bekymringer. Den er her og den er nå.

Marius Timmann Mjaaland

Professor ved 
Teologisk fakultet