Seksualisert vold som våpen

Når våpen slik man tidligere så det innebar kuler og krutt, vil samfunnets utvikling stagnere.

Traumatiserte mennesker i alle aldre sliter med skyld og skam. De bærer den med seg gjennom livet, og den politiske oppgaven blir å innrømme utfordringene og fornektelsen på området.

Vi hører kampropene fra politikken. De har sine fiender. De har sine ektefeller, og partnere, men nestekjærligheten kan man ikke spore.

Lakmustesten på et dugelig samfunn er hvordan ofrene behandles etter seksualiserte voldshandlinger.

Jobben, livet, erstatningene, anerkjennelsen. Alt forsvinner over natten og kommer aldri tilbake.

Kroppen blir en påminnelse om at hendelsen fant sted. En natt, en dag, en time, aldri et øyeblikk.

Det lille bekkenet som støter ut barna til et eget liv rommer mange historier som aldri kan fortelles.

De myke bevegelsene før barnet unnfanges er omgjort til pumpende kulestøt og brutale, følelseløse hender.

Vi kaller ikke Anders Be Br for en seksualforbryter. Vi vet ingen ting om hva som pumpet i blodet under hans akter bortsett fra dopmidler. Det er bare ofrene som kan svare på det, hvis kroppen husker.

Det er for lite fokus på ofrene i saker med seksualisert vold.

Det må skje en endring. De kan ikke feies under teppet for alltid.