Verdidebatt

Unødig støy

Hva sier egentlig menneskerettighetene om bønnerop?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fremskrittspartiet vil på helgens landsmøte fremme forslag om forbud mot bønnerop fra minareter. Partiets innvandringspolitiske talsmann, Jon Helgheim sier han «blåser» i hva menneskerettighetene sier om dette, fordi han er opptatt av folk skal ha ro og fred i sine nærmiljøer. Men hva sier egentlig menneskerettighetene om bønnerop?

Ingen som klaget. Det er ikke første gang spørsmålet kommer opp. I 2000 fremmet Carl I. Hagen et tilsvarende forslag fordi moskeen World Islamic Mission i Oslo og den muslimske foreningen i Sandnessjøen bad om å få praktisere bønnerop fra sine minareter. Men da den lille moskeen i Sandnessjøen faktisk gjorde det, var det ingen som klaget. Ropene varte bare et minutt hver fredag, folk var på jobb, og trafikken overdøvet bønneropene uansett. Noen fordeler er det jo med trafikk – selv om nettopp trafikken står for 80 prosent av støyplagene her i landet.

I dag er det visstnok ingen moskeer i Norge som praktiserer bønnerop. På spørsmål fra Vårt land svarer Khalid Hussain Syed, styreleder i World Islamic Mission, at de jo har en digital tidstabell, og derfor ikke har noe behov for dette. Noe reelt problem for freden og roen, er bønnerop altså ikke. Det er imidlertid støy fra kirkeklokker, som det hvert år klages over et titalls ganger til Norsk forening mot støy (som til sammenligning bare får rundt én klage årlig på Isbilen).

Hva så med menneskerettighetene? Utgangspunktet er at bønnerop fra minareter er omfattet av retten til religionsutøvelse. Vernet for bønnerop er svakere enn vernet om den individuelle retten til å utøve sin religion, men likevel. Et forbud vil være et inngrep i denne retten, og er bare lovlig dersom det er nødvendig, forholdsmessig og ikke-diskriminerende.

Rimelig balanse. Myndighetene må ved spørsmål om inngrep i denne retten, som i mange andre, finne en rimelig balanse mellom flertallets legitime interesser på den ene side, og mindretallets beskyttede rettigheter på den andre. Støyhensyn er relevante i en slik vurdering.

I senere praksis fra menneskerettsdomstolen (EMD) på religionsområdet, har domstolen vært tilbakeholden med å overprøve statenes vurderinger av reguleringsbehov. Eksempler på dette er saker om forbud mot ansiktsdekkende plagg, som aksepteres hvis det er foretatt fornuftige vurderinger og gitt gode begrunnelser for hvorfor regulering er nødvendig.

Under debatten i 2000 konkluderte justisdepartementets lovavdeling med at et generelt lovforbud mot bønnerop fra moskeer antakelig vil være i strid med religionsfriheten. Derimot vil hensynet til å redusere støy kunne gi grunnlag for fornuftige begrensninger i adgangen til å fremføre bønnerop, f.eks. ved at det settes restriksjoner på lydnivå, bruk av høyttalere og hyppighet. For å ikke diskriminere, bør slike regler være innholdsnøytrale, og ramme kirkeklokker og bønnerop på noenlunde lik måte.

Forholdsmessig regulering. Det er altså ikke noen absolutt menneskerettslig skranke mot å innføre fornuftige og ikke-diskriminerende støyregler, selv om de griper inn i religionsfriheten. Tross de skremmebilder man iblant presenteres for, er det faktisk sjelden slik at menneskerettighetene står i veien for saklig begrunnet og forholdsmessig regulering. Hvis man forbyr forhold som ikke utgjør et problem, er det verre. For da er det lett å stille spørsmålstegn ved den reelle motivasjonen for den politiske reguleringsiveren.

Norge er ikke det eneste landet som bakser med disse spørsmålene. I Sverige har bønnerop vært heftig diskutert, Fittja moské sør for Stockholm praktiserer bønnerop 3-5 minutter hver fredag. Debatten der har i stor grad handlet om at religionsfriheten ikke bare innebærer en rett til fritt å utøve sin religion, men også frihet til ikke å ta del i religiøse handlinger. I Sveits gikk de lenger og forbød oppføring av nye minareter etter en svært splittende folkeavstemming i 2009. Om dette forbudet er i strid med menneskerettighetene, er uavklart. Det som er klart, er at det har virket svært splittende i et allerede splittet samfunn.

Demokratiets hjørnesteiner. Religionsfriheten er en særlig form for ytringsfrihet, og en av demokratiets hjørnesteiner. Hovedpoenget med den er å sikre religiøst mangfold. Slikt mangfold er hverken ukontroversielt eller enkelt. Nettopp derfor har EMD understreket betydningen av at myndighetene har en særlig rolle i å legge til rette for toleranse og samarbeid i de konflikter som kan følge av at ulikt tenkende lever side om side.

Å forby et ikke-eksisterende problem på en måte som rammer en minoritetsreligion, er det motsatte av slik tilrettelegging.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt