Et tidsbilde over Norges og kristendommens fremtid

Jeg kan herved anbefale inneværende ukenummer av Dag og Tid (20. april) for alle som er opptatte av kulturutvikling.

Det gjelder stykket av Terje Tvedt om kristendommen som kulturbærende fram til, men ikke etter, Bondeviks Verdikommisjon. Men like mye kampen mot kristendommen som høykulturens bæremoment, slik Hans Fredrik Dahl påstår det i sin anmeldelse av Kaj Skagens nylig utgitte bok, "Norge, vårt Norge".

Skagen skrev nylig på Facebook at Dahl i denne anmeldelsen gjør soning for den slakt han hadde av Skagens bok "Bazarovs barn" tilbake i 1983. På sin hjemmeside har Skagen lagt ut et utklippsbilde av denne tidligere anmeldelsen, med understreking i rødt hvor det går temmelig hardt for seg.

En lignende reaksjon i det å se rødt over en anmeldelse, har Terje Tvedt fått på trykk i denne ukens Morgenbladet, hvor han kritiserer Espen Søbye meget skarpt for anmeldelsen han der i avisen maktet å prestere av Tvedts bok "Det internasjonale gjennombruddet".

Det skal bli interessant å se hvordan kulturradikalerne svarer på slik en skarp kritikk av den praksisen de selv har tillatt seg å bedrive mot kristne i alle år, med sjikanering, latterliggjøring, utfrysinger og mobbing. Hans Fredrik Dahl var tidligere sentral innen kulturradikalismen, men som filosofiprofessor emeritus Arild Pedersen påpeker på Skagens vegg, har han de senere årene blitt mer "katolsk i hodet".

"Hans Fredrik, alt er tilgitt", skriver Skagen til sist i sin Facebook-post. Dette er svært forbilledlig av ham, at han lar Dahls nye og ferske anmeldelse få stå til soning for den tidligere hatske. Det skal være mulig for kulturradikalerne å se sine tidligere synder og angre.

Men om kulturradikalerne angrer eller ikke, så har allerede Norge blitt avkristnet av presten og statsministeren Bondevik, gjennom dennes nedsatte Verdikommisjon. Dette kunne skje ved at Bondevik-regjeringen ukritisk overtok (via Tor Aukrusts "Mennesket i samfunnet"?) den selvutslettende kombinasjonen multikulturalisme og internasjonal humanisme som statsbyggingsideologi. Dette var i sin tur kulturstrømninger som vant fram på 60- og 70-tallet, parallelt med at kulturradikalismen etablerte sitt samfunnsmessige hegemoni.

Derfor har kulturradikalismen seiret ved å få ledende kristne samfunnsaktører til å avkristne Norge. Dette er det store bildet, som i særdeleshet Den Norske Kirke, avisen Vårt Land, KrF og tankesmien Skaperkraft bør ta til etterretning.

Det blir fremover svært naivt å skulle hevde at universelle, humanistiske eller kristne verdier utgjør en felles basis for innbyggerne i Norge. Her finnes også transhumanister, og en god del flere muslimer.

Ved å ta utgangspunkt i både Norge og verden som helhet, føler jeg meg trygg på å kunne hevde at kristendommen kommer til å overleve i vitalitet minst i flere tiår fremover, og sannsynligvis mye lengre enn det. Til og med innenfor en liberal statsbyggingsideologi som den europeiske og den norske. Men kristendommen kommer muligens til å endre form og uttrykk radikalt, uten derved å miste sin nerve, sin bibeltrosskap, eller sin evne til å stå for og hevde seg og sitt i aller videste forstand, uavhengig av hva slags rolle sekularitetsteoretikerne tar sikte på å gi den.

Hva angår vår egen nasjons og kulturs fremtid, ser det ut fra relevant forskning og prognoser langt mørkere ut. Vi kommer til å få den situasjonen at de dominerende kulturelle strømningene i Norge ikke bare klarte å AVKRISTNE nasjonen: De klarte også å AVVIKLE selve nasjonens grunnlag, som er den dypere metafysiske, kulturbærende meningshorisonten som et folk har felles.

Noe slikt kulturbærende fundament kan ikke eksistere innenfor et radikalt positivistisk-hedonistisk, individuelt betinget "fellesskap". For det finnes ikke da lenger noe minste felles multiplum innenfor det markedsstyrte teknokratiet og byråkratiet. Transhumanistene og lignende grupperinger vil nemlig ikke klare å tvinge konkurrerende filosofiske og religiøse retninger til å følge deres anvisninger, og heller vil ingen annen ideologisk eller kvasi-religiøs gruppe i nær fremtid klare å tvinge i gjennom en konsensus. Verken sosialismen, kristendommen, islam eller positivismen er sterke nok til det.

En relativisme formulert i absoluttistiske gevanter kommer til å regjere. De som reelt har makt kommer til å legge føringer for hva som KOMMER TIL å bli oppfattet som sant, under tvang ved bruk av alle tilgjengelige sivile midler. Hvem som kommer seirende ut av den lengre perioden av usikkerhet vi nå går inn i, kommer altså ikke til å være likegyldig. Tvedt frykter i sin tekst i ukas Dag og Tid at selve Grunnloven kommer til å bli utradert og underminert.

Kristendommen som sivilisasjonsbærer i Vest kan stå i fare for å gå under. Men kristendommen innen en menighetsforstand, og i teologisk forstand, kommer ikke til å gå under. Dette siste er kirkehistorisk og verdenshistorisk hevet over tvil.

Personlig er jeg langt mer bekymret for de mange familier og enkeltmennesker i både Norge og i Vesten som helhet, som har sterke internaliserte verdier som snylter på et kristent verdisett. (Og de er ofte ikke klar over dette!) Ved radikal nihilisme eller positivisme kan selve tiltroen til rasjonalitetens verktøy og samvittighetens moralske nøden gå tapt. Validiteten av moral blir dermed avskrevet som absurd: Fra da av gjelder makt, og det alene, for å tvinge i gjennom en konsensus i hver en avkrok av borgernes liv.

Hva slags samfunn vi får ut av dette, står å lese i Terje Tvedts tilsvar i ukens Morgenbladet. Basert på Hans Fredrik Dahl sin kritikk av "Bazarovs barn" i 1983, er slik en utfrysende maktmisbruk blitt praktisert i vårt eget land innenfor det meningsbærende kulturlivet i flere titalls år allerede, sannsynligvis i mellom 40 og 50 år.

Siden slikt et tankesett utgjør den største fare for et sunt sivilsamfunn i tiden fremover, setter jeg stor pris på både Dahls sunne anger i denne ukes Dag og Tid, samt Skagens før nevnte vilje og evne til å tilgi. Dette er verdier som i sin tur henter næring direkte i fra det kristne jordsmonn, i fra helt sentrale punkter av livspraksis og lære.

I det hele tatt finnes det veldig mye slik "frukt" i fra kristendommen, som sekulære mennesker i dagens Norge nyter godt av. Om de selv er klar over dette, er en annen sak.