Snarveier og omveier

Min replikk til Margrete Kvalbein 13. april begrenset seg til noen av de anliggende hun tok opp i sitt innlegg 6. april. Her uttrykte jeg forståelse for hennes forslag om å se om igjen på noen av de vilkår som er satt for å kunne bli prest etter tilsettingsforskriftens paragraf 5.

Kjersti Marken tar opp en annen viktig problemstilling i sitt innlegg 17. april. Hennes anliggende er knyttet til den samme forskriften, men paragraf 6. Den omhandler det som er blitt kalt «profetveien» til prestetjeneste.

Både paragraf 5 og paragraf 6 representerer alternative og unntaksvise veier til prestetjeneste. Det har i vår kirke vært stor enighet om at teologisk utdanning skal være et grunnleggende kvalifikasjonskrav for å bli prest. Det teologiske studium er derfor den ordinære vei til prestetjeneste, tilsettingsforskriften paragraf 2.

Det er viktig å motivere mennesker, både unge og gamle, til å studere teologi med sikte på prestetjeneste. Kirken trenger høy teologisk kompetanse og berikes av prester som er godt, faglig kvalifiserte. Ingenting tyder på at dette behovet blir mindre i tiden fremover, tvert imot.

Så er det også slik at det kan og bør gjøres unntak fra denne hovedveien til prestetjeneste. Det skal være mulig for mennesker som har tatt en annen utdanning og valgt en annen yrkesvei, likevel å bli prest. Her må kvalifikasjonskravene tillempes, og det må gjøres en balansert avveining mellom teologisk kompetanse, annen relevant faglig kompetanse, realkompetanse og personlig egnethet.

Dette er søkt systematisert i to veldig forskjellige alternative veier til prestetjeneste, jamfør paragraf 5 og paragraf 6. Etter paragraf 5 er det kandidaten selv som søker om godkjenning på bakgrunn av en annen faglig kompetanse enn det teologiske profesjonsstudium. Etter paragraf 6 kan biskopen søke på vegne av personer uten krav til noen spesifikk faglige kvalifikasjonskrav. Forut for søknad fra biskopen ligger samtaler og vurderinger som avklarer om det er grunnlag for å søke. Det skal innrømmes at «profetveien» har vært omdiskutert i vår kirke. Som det tydelig fremgår av teksten, stilles særskilte krav for å få innvilget søknaden. Vår kirke har gjennom årene fått et ikke ubetydelig antall prester som etter denne godkjenningen har bidradd verdifullt med sin tjeneste. Kirkemøtet har ønsket å ha en slik adgang, men ikke redusere på det som er kravene for å bli godkjent.

Jeg mener dette er riktig balansert fra Kirkemøtets side gjennom de ordningene som nå gjelder. Alle som skal gjøre prestetjeneste, trenger teologisk kompetanse, også de som blir prester etter paragraf 5 eller 6. Teologistudiet er krevende, men også utviklende. Vi ser at gruppen som vil bli prester i voksen alder, er voksende. Vi er glad for at mennesker med annen erfaring og bakgrunn søker mot prestetjeneste. Her må kirken være imøtekommende, og samtidig ta ansvar for behovet for teologisk kompetanse, uavhengig av bakgrunn og erfaring. Det er ikke bare nødvendig for å utøve tjenesten, menigheten har også en forventning om det.

Trykket i Vårt land 19. april 2018