Kunst og kultur i kirken

Til Kirkemøtet 2018

Det er fristende å begynne med et lett omskrevet sitat fra Bibelens salmebok:

«Til dere setter jeg min lit, la meg aldri bli til skamme.»

Dere skal behandle store og viktige saker på årets Kirkemøte. Spesielt viktig er sakene om «Kirkens kunst og kultursatsing» og «Visjonsdokument». Disse to sakene henger nøye sammen.

Dere som nå utgjør Kirkemøtet er i en unik situasjon. Dere skal treffe avgjørelser på vegne av og for Den norske kirke som skal ha gyldighet i mange år framover og dere er heldige som har den muligheten. Det følger også et stort ansvar med å skulle treffe avgjørelser i disse sakene, for det som nå bestemmes vil være styrende for mange ansattes og frivilliges engasjement i kirken, og det kan bli av avgjørende betydning for hvordan DNK utvikler seg i tiden som kommer. For meg er det en utenkelig situasjon at Kirkemøtet skal vedta visjonsdokument for de nærmeste åra uten samtidig å gi en klar og tydelig retning, med konkret innhold, når det gjelder saken om kunsten og kulturens plass i kirken.

Når dette skal opp til behandling så håper jeg Kirkemøtet ikke sender kirken og de som arbeider med kunst og kultur ut på en ny ørkenvandring. Kirkemøter før dere har sagt mye fint og godt om betydningen av kunst og kultur i kirken. Fundamentet og begrunnelsen for hvorfor dette hører med i kirken er lagt. Det er ikke sagt bare for at det er fint og vakkert, men for at det er sant.

Det er store forventninger til det vedtak som nå skal fattes. Om det ikke er konkret og fører til tiltak, så vil alle de som arbeider med dette bli henvist til nok en ørkenvandring preget av fortsatt uvisshet og med begrensede midler til satsing. I hvert fall inntil neste gang Dnks høyeste organ finner å skulle behandle denne saken på ny, noe som kan bli lenge til.  Nå er tiden inne for ikke bare å komme med erklæringer, men å gå til aktive skritt som innebærer handling.

I dette bildet hører det at Den norske kirke må bli en relevant partner for det øvrige kulturliv. En samarbeidspartner som er til å stole på, som verdsetter kunsten og kulturen og erkjenner at dette også har en økonomisk prislapp. En samarbeidspartner som er i stand til å samarbeide på kunstens og kulturens premisser, som sier at det som er verd noe også har en kostnad. Den prisen må kirken være villig til å betale. En tommelfingerregel sier at alle større event setter av minimum 10% av bruttokostandene til kunst og kultur. Dette kan være et utgangspunkt for en konkretisering av satsingen på kunst og kultur i kirken.

Den norske kirke er i den heldige situasjon at kunsten og kulturen representerer piler som peker oppover. Dette ser vi tydelig ved at f. eks. kirkemusikk fra alle tidsepoker appellerer til folk langt utover kjernemenigheten og trekker mennesker til konserter og musikkgudstjenester i kirkene. Barn og unge lar seg engasjere av korsang og andre musikalske ytringer og befolker kirkene på ettermiddager og kveldstid. Salmeskatten er vår kirkes kulturelle grunnmur, noe Norsk salmebok 2013 har bidratt til å styrke ytterligere. Å ikke gjøre seg nytte av disse suksessoppskriftene, er det samme som å bevisst navigere inn i bakevja.

Når det skal gjøres vedtak i saken dette år, så trenger vi ikke mer begrunnelse for hvorfor kirken skal drive med kunst og kultur. Vi trenger vedtak som sier at kunst og kultur skal være å sammenligne med andre helt sentrale virkemidler og tiltak i kirken, ikke til pynt, men for at det hører til og skal være en del av kirkens oppdrag. Vi trenger et vedtak som sier at Den norske kirke skal styre, måle og prioritere dette feltet på linje med andre selvsagte og viktige ting.

Av de virkemidlene vi trenger for å realisere dette er allerede mye på plass. Selve ideen, det ideologiske grunnlaget er der. Vi har kirkene strategisk plassert utover hele landet. Kult- og kulturhus i hvert eneste sokn landet over. Vi har kulturarbeidere av mange slag, først og fremst kirkens egne musikere, og andre ansatte og frivillige. Også disse i hvert eneste sokn.

Nå trengs det retningslinjer som gir legitimitet for at menighetene skal drive med kunst og kultur. Samtidig trengs det midler til ytterligere å realisere de tanker som er tenkt og uttalt tidligere. Vi trenger sårt at kirkens budsjetter på alle nivå, i soknene, på stiftsnivå og der dere bestemmer, i Kirkemøtet, tar høyde for at kunsten og kulturens kår blir ivaretatt med driftsmidler. Det er midler som kan gå til å gi kirkemusikerne, og kirkens øvrige kulturarbeidere, økt kompetanse på dette feltet. Dette er bruk av midler som skal brukes til å realisere varierte kunstproduksjoner som en måte å investere på. Som avkastning gir det gode relasjoner til kirken, noe som fører til tro og livsmestring. Dette igjen kan føre til økt oppslutning om gudstjenesten, om dåpen og andre kirkelige handlinger. Dette er forutsetninger også for økt rekruttering til kirkelig utdanning.

Slik kan vi, folk flest, oppleve at kirken er «låvedøråpen» for oss. Evangeliet forkynnes på mange måter. Vi får supplert den tradisjonelle, ordrike forkynnelsen og får utvidet vår troserfaring og trosformidling på de måtene som kunsten gjør. Som åpner, supplerer og kaster lys fra andre hold. Kunsten kan formidle Guds nåde til mennesker og være nærværende i situasjoner hvor ord ikke strekker til. Dette er en vesentlig del av kirkens oppdrag og kunstens egentlige vesen og må ikke nedprioriteres og anses som et «supplement» til annen kirkelig virksomhet. Kunsten har det med seg at den engasjerer, den involverer, trekker til seg og utvider perspektiv, gir mangfold og supplerer det entydige med det flertydige. Den gjør trosformidling og trosopplevelser mangfoldig, bretter ut mysteriet og gir oss fliker av forståelse av noe som er for stort til å forstå.

Om Kirkemøtet 2018 ikke gjør dette, er ikke det å sammenligne med han som grov ned sitt pund og leverte det helt og udelt tilbake?

«Til dere setter vi vår lit, la oss aldri bli til skamme.»

Ivar Jarle Eliassen,                                                                                                kulturrådgiver, kantor og komponist