Kommentar

Frihet til å tro og mene

Jeg sliter med å forstå hvorfor mange troende mennesker har allergi mot sekulære verdier. Trosfriheten er jo en sekulær verdi.

Få ting var mer utskjelt i frimenigheten der jeg vokste opp enn sekulariseringen.
Dette skjellsordet havnet gjerne først i en oppramsing av vederstyggeligheter som avkristning, verdsliggjøring, fritenking og postmodernitet.
Begrepet sekulært ble langt på vei brukt som et synonym for anti-religiøst. Ingen så ut til å tenke på at trosfriheten – i likhet med ytringsfriheten – i langt større grad er en sekulær enn en religiøs verdi.
For der hvor de store monoteistiske religionene får dominere, har det historisk sett ofte vært trangt for alle som tror annerledes.
Det har vært trangt for halvparten av dem som tror «riktig» også. Kvinner som har kjempet for likestilling vet at det ikke har vært mye ideologisk hjelp å få fra mennene som har hatt definisjonsmakten i kirker, moskeer og synagoger.

DIDRIK SØDERLIND: Religionsfriheten er truet

Pålagt tro. En viss ironi var det i at sekulariseringen ble den store stygge ulven i en frimenighet. For frimenighetene kan takke sekulære lovgivere for Dissenterloven som i 1845 opphevet forbudet mot å etablere andre kristne trossamfunn i Norge enn Statskirken.
Den ble for øvrig avviklet så sent som for et drøyt år siden. Fortsatt holder en femtedel av landene i verden seg med en statlig religion. 27 av dem sverger til islam, 12 til kristendom.
Totalt er det 80 land i verden som favoriserer innbyggere med en bestemt religion. I fire av disse landene er innbyggerne til og med pålagt å følge denne religionen. Det gjelder Saudi-Arabia, Mauretania, Maldivene og Komorene.
Tilsvarende er det ti land som enten forbyr religionsutøvelse eller legger hindringer i veien. Dette gjelder for eksempel Kina og Nord-Korea. Kommunisme har her tatt plassen som monoteistisk isme og blir dermed en trussel mot tros- og ytringsfrihet.

Klam hånd. «Sekularismens klamme hånd» var tittelen på et leserinnlegg av Kristine Kråvik her i avisen for en måned siden. Hun bekymret seg for et religionsnøytralt samfunn der all trosutøvelse blir skjøvet ut av det offentlige rommet.
Jeg har ventet for å se om noen skulle svare på innlegget. For eksempel ved å vise til at sekulære verdier gir dem frihet til å ytre seg og tro som de vil. Og at det er det motsatte av å leve under en klam hånd.
Kanskje ville denne motsetningen vært lettere å forstå om vi var vokst opp med sharia, der religionen tar monopol på lovgivningen og autoriserer i detalj hvordan borgernes privatliv skal være. Man kan si mye om et slikt samfunnssystem, men det er vanskelig å se at menneskerettigheter som tros- og ytringsfrihet har gode kår.

Livssynsfrihet. Ordet sekulær kommer fra latinske saeculum, som betyr sekel eller århundre. Vi bruker gjerne begrepet for å vise til en tidsepoke som kommer etter den sakrale eller hellige epoken.
Mange kristne mener at kristendommen la grunnlaget også for de sekulære verdiene. Det henvises da gjerne til Matteusevangeliet oppfordring om å «gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er». Her kan man spore ideen om å skille de to regimentene, slik Luther gjorde seg til talsmann for.
Samtidig er det vanskelig å bestride at kristne kirker sjelden frivillig har gitt fra seg sine privilegier og sin definisjonsmakt over sjelenes destinasjoner. Mange velger derfor å si at utviklingen av livssynsfrihet først skjøt fart for alvor da FN kom med sin menneskerettserklæring i 1948.

Misjon. Religioner har bidratt til å gi sårbare samfunnsstrukturer overmenneskelig legitimitet. Forfatteren bak bestselgeren Sapiens, Yuval Noah Harari, argumenterer for at religionene har vært en av driverne i menneskenes evne til å samarbeide med hverandre.
Men hvis en religion skal påberope seg en universell sannhet som gjelder alltid og overalt, så må den også insistere på å spre troen sin til de som tror annerledes. Den må altså være misjonerende.
Harari formulerer det slik: «Siden monoteister vanligvis har ment at de er i besittelse av hele budskapet til den eneste guden som finnes, har de vært nødt til å svekke tilliten til alle andre religioner. I løpet av de siste 2000 årene har dette gjentatte ganger skjedd ved å utslette all konkurranse med voldelige midler».

Garanti. Det hører med i bildet at også ekstrem sekularisme kan oppleves som et angrep på religion, tradisjon og kulturarv.
Moderate sekulære samfunn gir oss likevel den beste garantien for mangfold og personlig frihet.
En frihet vi kan bruke til å tro og ytre oss som vi vil. Selv når det underkjenner hva andre tror på.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar