Verdidebatt

Vår sjanse

Det generelle inntrykk stemmer dessverre med den kirkelige statistikk: Den norske kirke sliter. Vår sjanse ligger i å være hellig og allmenn på samme tid.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den enhet som binder alle troende sammen i Jesus Kristus, må vise seg i et levende fellesskap. Kirken er ikke en intellektuell størrelse. Den er alle døpte. Den er hellig og allmenn. Hellig, på grunn av hva Gud gjør. Allmenn, siden den består av helt vanlige mennesker. Så skal det da óg merkes at den lever og er allment tilgjengelig! Først og sist er kirken noe annet enn en organisasjon, en budsjettpost, et forum for teologisk diskusjon og en kultur- og tradisjonsbærer.

Mobilisere frivillighet

Vi skal være en hellig, allmenn folkekirke. Ikke en virksomhet som gjør seg helt avhengig av ansatte for at noe skal skje. Det viktigste en lønnet medarbeidere i kirken kan bruke sin tid og sine krefter på er å mobilisere frivillighet, lokalt eierskap og entusiasme, samt sikre den kompetanse og profesjonalitet som de er ansatt for.

Evangeliets troverdighet fordrer at alle vi som til sammen er kirken, viser at evangeliet betyr noe. At vi mener noe med det vi forkynner. At vi gjør det vi sier. At det betyr noen forskjell om en er døpt eller ei. At livet er annerledes med Jesus som Herre.

Ikke at vi skal gjøre oss frommere enn vi er. «Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham», sier Paulus. Men så legger han videre ut om nådegavene og idealene vi har å strekke oss etter (Rom 12). Vår mulighet til å ta Paulus’ formaninger til oss uten å miste motet, er nettopp når vi bekjenner «en hellig, allmenn kirke». Gud handler med og gjennom oss mennesker. Det er «underet i de tomme hender». Det er «skatten som bæres i leirkrukker».

Bærer vitnesbyrd

I blant ser vi hva som gir holdninger troverdighet og handlinger kraft. I møte med dem som bærer vitnesbyrd om et liv som både er annerledes og ordinært. Kirken teller heldigvis mange slike som ved sin tro og ærlighet, åpner veien for andre til Kristus.

Det gjelder å utilslørt være oss selv, og samtidig klare på hva som er våre livs fundament og mål. Det ene har hatt en tendens til å gå ut over det andre. Det har enten gjort kirken så allmenn ordinær at den mister sin åndelige vitalitet, eller så hellig hinsidig at den blir irrelevant for folk flest. Begge deler raserer evangeliets troverdighet og folkekirkens legitimitet.

Lite er mindre banebrytende enn når vi proklamerer «en åpen og inkluderende folkekirke», og få utsagn kan være mer fordummende enn den enøyde frasen om «bibeltroskap». Evangeliet er for radikalt til å bli redusert til en parole om kjærlighet og toleranse, like uforpliktende tom som politisk korrekt; og Bibelen for rikholdig og nyansert til å fremstilles som en lommeparlør. «Deus semper major» sa kirkefedrene, = Gud er alltid større. Rett forstått er denne erkjennelsen fortsatt betimelige å legge seg på sinne, for både den ene og den andre.

Midt imellom

Problemet med oss øvrige er at vi lett havner midt imellom. Vi er verken spesielt hellige eller allmenne, men gode på kristelig pragmatisme. For ikke å støte noen, parkerer vi gjerne i det «kirkelige sentrum». Her bør en helst ikke mene for mye og sterkt, annet enn det majoriteten til enhver tid anser vel og bra. Men det blir sjelden vekkelse og etterfølgelse av dét, uansett hvor mange reformer og planer vi vedtar. Når arbeidsdagen er over må vi spørre med Brorson: «Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?»

Det generelle inntrykk stemmer dessverre med den kirkelige statistikk: Den norske kirke sliter. Men om folk får oppleve en kirke som har mer hjerte enn hjerne for dem, er det ennå håp! Om vitnesbyrdet får lyde mellom helt vanlige mennesker. Om vi fokuserer innhold mer enn strukturer, budskap mer enn former. Om forholdet til Jesus Kristus og hverandre er viktigere enn den enkeltes meninger.

Vårt kall

Den mest åpne kirke er kirkeruinen, er det sagt. I vår iver etter å komme alle i møte, etter å hjemle vårt budskap i lettfattelige argumenter og vinne gehør ved uforpliktende midler, står vi i fare for å gjøre Gud liten. Vi må ikke glemme hva kirken skal være: Hellig og allmenn. Evangeliet kan ikke leves radikalt nok. Vårt kall er å være aktivister, en kirke som gir næring og retning for søkende mennesker. Et hjem. Jeg har hørt vår tidsånd bli beskrevet som «rådløshetens teologi». Kan hende er det rett. Det vi trenger å strekke oss etter er evangelisk integritet, syn for kirkens enhet og erkjennelse av egen begrensning.

I vår tid spør mange: Betyr det noen forskjell om en er døpt eller ei? Er livet egentlig annerledes med Jesus som Herre? Må Gud gi oss å være djervere vitner uten å miste troverdighet, mot til å være annerledes og hjelp til å være oss selv. Hellig og allmenn på samme tid. Det er kirkens sjanse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt