Ernas breddeprosjekt

Erna Solbergs regjeringstid kommer til å bli omtalt som en egen epoke og æra i norsk politisk historie. Ikke minst fordi Solberg er statsministeren fra Høyre som har maktet kunststykket å bli gjenvalgt med en mindretallsregjering, bygd på et politisk flertall som i sentrale saker spriker i flere retninger. Derfor ble hun hyllet som en dronning da ­Høyres landsmøte startet i går.

Avgrunn 

Da regjeringen tiltrådte høsten 2013 spådde mange at Solberg ville slite tungt med nettopp å skape et om­forent samarbeidsprosjekt. Det ­politiske spennet mellom ytterpunktene i koalisjonen var som en avgrunn. Særlig var avstanden stor mellom det tidvis liberalistiske og tidvis populistiske Frp på den ene siden, og sentrums­partiet KrF på den andre. Minervas Jan Arild Snoen, som tidligere tilhørte Tor Mikkel Waras krets i Frp, omtalte den gangen KrF som en «sosialdemokratisk festbrems» for de borgerlige.

Riktignok har krisene vært mange og konfliktene store. ­Likevel har Frp, som fløyparti i regjering, klart seg overraskende­ godt i popularitet. Det samme gjelder Solbergs eget parti. Selv om målingene har svingt, og mange i Høyre akkurat nå ­bekymres av nedadgående ­meningsmålinger, er det store bildet for Høyre godt. De har solid oppslutning. Også Venstre kom seg over sperregrensen ­etter å ha erklæt sin tilhørighet til Solbergs prosjekt.

Tross noen enkeltsaker der KrF har påført Solbergs regjering nederlag, har Knut Arild Hareide i all hovedsak fremstått som en lojal støttespiller. Gang på gang har han pekt på henne som statsminister og vært garantist for Høyre og Frps prosjekt.

Borgelig samarbeid

Det ­interessante er hvorfor Erna Solberg har maktet å holde denne alliansen samlet, tross utfordringer og kriser. Forklaringene er åpenbart mange og sammensatte.

Likevel er en av de viktigste grunnene til suksessen at hun har holdt seg til sin strategi med et borgerlig breddeprosjekt, og jobbet planmessig med det som mål.

Et godt eksempel på Høyres intense jobbing for det borgerlige prosjektet, ble rullet ut i ­dagene etter at Sylvi Listhaug måtte trekke seg som justisminister. Heller enn å anse KrFs mistillit mot Listhaug som et dolkestøt, snudde Høyres strateger alt på hodet og jobbet med å spre budskapet om at nå måtte KrF inn i regjering. Et budskap som slo særlig gjennom i norsk presse.

Snudd til raid

Dermed ble Solbergs nederlag snudd til et raid mot KrFs ledelse. Interessant og paradoksalt nok ble KrFs ledelse møtt med spørsmålet om deltagelse i Solbergregjeringen, rett etter at de hadde påført Frp og Erna Solberg et av sine største nederlag. Akkurat nå må det sies å være en av de mest vellykkede strategiske krisehåndteringene på lenge i det politiske Norge. En strategi Høyre trolig er meget stolt over.

Politisk bredde

I tillegg til denne samarbeidstenkningen har også Solberg hatt tydelig ­politisk breddestrategi, som er blitt mer tydelig ettersom tiden har gått. Hun har maktet å bredde­ regjeringens politiske profil, slik at den favner både populister og innvandrings­kritikere, ved å la Frp få ansvar for sentrale politikkområder på dette feltet i regjeringen.

Til tross for flere politiske forlik på denne sektoren, har Frp fått rom til å stille seg utenfor, og dermed fått rikelig anledning til å fremstå som en garantist for at regjeringen tolker avtaler og lover i strengeste forstand.

Mot sentrum

På den andre siden har Høyres egne folk spist seg langt inn mot sentrum i store deler av arbeids- og velferds­politikken.

Høyre var tidligere garantister for en arbeidslivspolitikk som sto i motsetning til Ap. Men fire måneder før valget i 2013 kunne vi lese i Aftenposen at Høyre nå ville bli det nye Arbeiderpartiet.

Artikkelen ble innledet slik: «Du tror det nesten ikke før du ser det: Erna Solberg vil snu opp ned på partiets politikk overfor vanlige lønnsmottakere og ­arbeidsfolk». Partiets kronprins Torbjørn Røe Isaksen uttalte at «Høyre skal være et parti for vanlige lønnsmottagere i ­Norge».

Fagbevegelsen 

Røe Isaksen fortalte at Høyre ville bygge ned barrièren mot fagbevegelsen, og at «en organisert fagbevegelse er et konkurransefortrinn». Han tok avstand fra «frislipp» i bruk av midlertidige ansettelser og bruk av overtid. Dessuten ville ikke partiet kutte i sykelønnsordningen, dersom de kom til makt. Nå ville de dessuten jobbe­ aktivt mot «sosial dumping».

Denne linjen har partiet i store­ trekk fulgt opp gjennom sin første regjeringsperiode. Snu­operasjonen har åpnet for at Solberg kunne beite seg rett inn på Aps viktigste politiske fanesak i norsk politikk. Den gamle fagforeningsmotstanden mot Høyre fikk dermed en kraftig knekk, som Ap har tapt på.

Personlighet 

Den politiske bredden og dermed mangel på fiender har gitt statsminister Solberg en personlig popularitet i sin egen tid, som kun et knippe andre statsministere har kunnet smykke seg med.

Dessuten har hun en usnobbethet som få tidligere Høyre­ledere før henne kan matche. Hennes image hos vanlige folk ble kraftig styrket da hun stilte opp i Dagbladet med sitt rotete hus, der stabler med gamle pizza­bokser sto langs veggen. Det skapte et bilde av en statsminister som er en av oss, og underbygget hennes politiske breddeprosjekt. Høyre var ikke kun for rikfolk.

Solbergs ettermæle kan bli at hun omskapte Høyres image, og gjorde partiet spiselig for mange flere.

Skjær i sjøen

Likevel er det fortsatt skjær i sjøen for Solberg i tiden som kommer. Det gjenstår å se om Frps populistfløy er like fornøyd med Tor Mikkel Wara, som de var med Sylvi Listhaug. Populistene kan føle seg oversett og skape bråk.

Dessuten har KrF ennå ikke flagget side. Også deres valg vil bli viktig for Solbergs handlingsrom og ettermæle.

Men under helgens landsmøte blir hun hyllet av sitt eget parti. Trolig også i tiårene som kommer. Akkurat det skjer ikke uten grunn.

Denne kommentarene sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 7. april 2018