GUDS ORD I BIBELEN MATT. EVANG. KAP. 25, VERS 31-45 SOM OMHANDLER DOMMEN.

De 17 kommentarene på ovennevnte innlegg fra en tid tilbake viser forskjellige tolkninger av Matteusevangeliet 25. Det er viktig å forstå at deres uenighet kommer av forskjellige tolkninger av dommen som ovennevnte kapittel handler om. Selv om Bibelens tekster anses som gudommelig inspirerte, er det ikke mange kristne som anser alle skriftene som direkte åpenbaringer som må tolkes bokstavelig. Det er også viktig å lese mye av innholdet billedlig, og heller ikke ta bibelversene ut av sin sammenheng selv om de lenge ble forstått som realistiske.

Biskop Lønning har skrevet: «Et hvert menneske er ufullkomment, også bibelforfatterne, bibelutleggerene og en selv som bibelleser.

For kirkens bibeltolkning er det en viktig oppgave å skjelne mellom det i Bibelen som er tidsbetinget, og det som gjelder til alle tider. Enkelte stiller spørsmål om et slikt bibelsyn gjør at Bibelen mister sin autoritet som Guds ord. Det må tvert imot sies at det gir bibelen troverdighet. Det fritar leseren fra å ta alt i Bibelen som Guds ufeilbarlige ord.

Når det gjelder Auguststana og Athanasianum sier Dag Løkke: «Disse er historiske dokumenter og må stå som de er. Kirken kan velge hvordan de kan brukes eller ikke brukes.» Jeg tror kirkens biskoper mener det samme som ham. Kan nevne at paven i 1054 endret på den Nikenske trosbekjennelse. Fra å hete at den Hellige ånd utgikk fra faderen ble det til at den delen av treenigheten utgikk fra faderen og sønnen. Paven og patriarken i Konstantinopel lyste hverandre i band. Og splittelsen mellom den katolske og ortodokse kirken var et faktum. Forholdet mellom kirkesamfunnene bedret seg ved pave Paul den VI møte med patriark Athenagoras i 1964, og ved den gjensidige tilbakekallelsen av bannbullen av 1054, i 1965. Dermed var Filioquestriden over. Fordi vi tolker bibelversene forskjellig må vi leve med noen ulike bibelsyn, og respektere hverandres tolkninger. De mennesker som har svar på alle teologiske spørsmål, enten ut fra Bibelens lære (som ikke alltid er ufeilbarlig) eller ut fra egen fornuft, tror jeg kanskje ikke er orienterte godt nok.

En ting er jeg imidlertid fullt og fast overbevist om. En evigvarende pine finnes ikke. At et menneske skal kunne pines uten ende hører ikke hjemme i kjærlighetens evangelium. Når det gjelder straffen overlater jeg den til Gud. Han er kjærlighet. Jeg er enig med biskop Lønning som sier:» det nytter ikke å fange evigheten i kategorier som tid og rom, fortjeneste og belønning. Nåde er godhet som ikke lar seg forhåndskalkulere. Vi har lov å håpe at selv den mest plagsomme en dag skal slippe innenfor fornyet og forandret. Evangeliet kjenner bare «et tempus» for møte med Guds godhet «I dag», men når en morgendag inntreffer skal ingen fradømmes den straff for at han lot gårsdagen glippe. Da er den vår nye «I dag.» Ikke som selvsagt rett, men som et nådens under. Så langt Lønning. Dette er ord vi får grunne videre på. Kanskje trenger våre tanker en revisjon.

Så får vi alle glede oss over påskeundret og hvile i forvisningen om at dette er det evige liv:» at de kjenner Deg og den du utsendte Jesus Kristus.» (Johannes evangelium).

Han er frelser min!