Det var håp for Judas, da er det håp for oss alle.

Det er en mørk og dyster kveld. Jesus veit at han snart skal lide og dø en forferdelig og grusom død. På toppen av det hele, så skal til og med en av hans nærmeste venner svike han, og føre han til bødlenes ubarmhjertige hender, og til folks hån, spytt og spott. Jesus veit alt dette som skal skje, kanskje ned til minste detalj, han kjenner på dette i sitt hjerte og sinn. Jesus er fylt av sorg, angst og skuffelse. Men kanskje han kjenner også på et snev av HÅP midt i sine tærende tanker som holder på å rive selveste Guds Sønn i fillebiter. Det er så mange sammensatte tanker og følelser som presser seg på denne kvelden. Han veit ikke sin arme råd, vår kjære Jesus Kristus.

Disiplenes hjerter banker så hardt og raskt at de oppfatter de kraftige pulsårene i halsene som slår raskere og raskere når de skuer mistenksomt over på hverandres ansikter, det er umulig å skjule denne totale og overdøvende spenningen. Deres kropper er i alarmberedskap. Trykket øker ytterligere, frykten sliter, angsten er uutholdelig, uroen er kneblende, hele atmosfæren der Jesus og disiplene sitter, og i tillegg spiser de et brunstekt påskelam, de lukter svidd i rommet, røyken ligger som en mørk tåke oppunder taket. Ingen av dem har nesten fått i seg en eneste matbit, for nervøsiteten har tatt bort all matlyst.

Stemningen er nå på sitt verste, intens og trykkende. Peter er kvalm, og han får noen småbrekninger da han forsøker å svelge ned en seig lammebit som han har tygget og gnaget på så altfor lenge. Ikke er bare påskelammet seigt, alt er seigt, det er som alt går i sakte bevegelse.

Den tunge atmosfæren brytes da Jesus endelig sier noe midt ut i måltidet, hans myndige ord skjærer igjennom den tykke atmosfæren som en varm kniv skjærer av en bit av hardt meierismør: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskelammet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er fullendt i Guds rike» Det blir knusk stille, ingen sier et ord. Jesus fortsetter så å si «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet» (ta opp disken med brød): «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» (Ta opp kalken) «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.»

Med disse håps ord fra Jesu munn, skapes det for et øyeblikk en himmelsk atmosfære i det ellers kummerlige rommet. Freden senker seg, pulsslagene roer seg, hvilen og tryggheten er der igjen. Men bare for et øyeblikk. Alt snues bokstavelig talt på hodet igjen da Jesus sier dette: «Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!»

Det går et iskaldt gys nedover ryggen på hver disippel. Alle sitter jo der med hendene sine på bordet. Peter hiver seg opp fra sin sitteplass, og han kaster så opp på gulvet rett foran der Jesus sitter, Jesus får spy på sine føtter. Tomas ser med vantro og sjokk på sin venneflokk. Andreas og Johannes sitter der forvirret som to store spørsmålstegn. De andre begynner å krangle så bustene fyker, og beskylder hverandre for svik og forræderi. Judas setter seg så helt rolig ned midt i all kaoset. Det blir helt stille igjen i rommet. Judas tar så et langt magadrag, han ser bort på Jesus for siste gang, og de to ser hverandre dypt inni øynene, og de legger merke til en tåre i øyekroken hos hverandre som presser seg på, tårer renner nedover på kinnene, og til slutt drypper tårene ned mot gulvet i stor fart som to store dråper vann, de to dråpene, en av Jesus og en av Judas,  finner en rille i steingulvet, og de renner mot hverandre, til de støter i hverandre, og blir til en stor vakker dråpe, som blinker og skinner av lyset fra peisen. Judas reiser seg og rusler stille ut av rommet.

Alle sitter med sine hender på bordet! Hver og en av dem kunne derfor hvert forræderen.

Da Judas forrådte Jesus, så forsto absolutt ingen av disiplene dybdene av hvem Jesus egentlig faktisk var og er; heller ikke Judas. Jesu to-natur Kristusvesen ble først avdekket og presentert i all sin velde ved oppstandelsen, noe jeg vil tale om 1.påskedag.

Til tross for oppstandelsen, så tok det likevel tid før disiplene forstod noe som helst; troen og erkjennelsen blir videreutviklet av dyptfølte erfaringer og pågående prosesser. Og det at Judas da ikke hadde full oversikt og forstod noe på det tidspunktet han forrådte Jesus burde vel være klinkende klart for alle. Han forsto jo i hvert fall litt mer etterpå da han tross alt viste seg å angre sitt forræderi? Og han gikk dessverre å hengte seg. For øvrig var det takket være Judas som veien til kors og oppstandelse ble fullbyrdet.

Jesus ser alltid dypere enn hva vi mennesker ser, og hva som forårsaker uheldige hendelser ... Han kalte til og med Judas for "venn" da Judas´ forræderi fullbyrdes i Gehtsemane.  Min tro er at da Jesus sa "Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.", så er det fordi Jesus da visste at Judas ville bli foraktet og forhatt på det groveste i all ettertid av de troende og flere andre; hans navn ville bli den ytterste foraktens skjellsord, «Som din Judas». Denne skjebnen ble da også Judas´ skrekkelige minneord, forfattet av alle oss andre som ikke har mot til å konfronteres med våre egne synder og feiltrinn.

Det jeg forsøker å si er at vi alle er en Judas. Alle mennesker er derfor totalt prisgitt Guds nåde og kjærlighet. Og hver og en av oss blir invitert til Nattverdsmåltidet, slik som Judas også ble invitert av Jesus. Ved nattverdbordet får vi alle en ny start.

Ære være F, S og DHÅ som var og er en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.