Verdidebatt

Forsoningslæren: Påskens under gjelder alle

Tankegangen bestemmer perspektivene: Når vanetenkning forleder tolkningene i en slik grad at det levende evangelium stivner og fastlåses blir det sikkert oversiktelig og kontrollerbart. Men det spørs om det er en god og tilstrekkelig grunn for å fastholde noe som sant og riktig?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Man skal som kjent vokte seg vel for å ytre noe som «alle« har fastslått som en sementert sannhet. Gør man dét, så kommer på pavlovsk impuls motargumentene før man har rukket å trekke pusten. Man skal nemlig ikke komme her å rokke ved narrativer som alltid har hatt en presumptivt nyttig funksjon i evangelisering og bibelundervisning. Like vel kaster jeg meg frem med nettopp dét:

Vi kjenner alle til fortellingen om Judas; den er allerede gitt og sementert gjennom århundrer av vanetolkninger. På bibel.no ser vi f.eks. Judas beskrevet slik innledningsvis i den biografiske skissen: «Judas Iskariot er den store skurken i Det nye testamentet.» For virkelig å understreke Judas` dårlige og elendige karakter, så nevnes det i tillegg megetsigende - hentet fra Johannesevangeliets tekst- at han stjal fra pengekassen. Tenk dét… Men hva så? Utro og syndige tjenere finnes det i alle kirkesamfunn og ellers; noen tar litt og andre mer av det som ikke er deres eget. Noen tar urettmessig med seg småting fra arbeidsplassen, noen lyver, noen sviker sin ektefelle, noen snyter på skatten -dvs tar fra det som skal brukes til fellesskapets og de svakeste beste, noen kjøper svært dyre biler, båter og hus som de strengt tatt ikke har behov for; man kunne i tråd med Jesu forkynnelse heller solgt dette - kjøpt noe som ikke er fullt så dyrt - og gitt de overskytende pengene til de svakeste og fattige, og andre begår annen synd. Det er ingen her som mindre enn Judas fortjener å rammes av megetsigende metakommentarer ang. økonomisk utroskap spesielt og synd generelt.

Men hva så med forræderiet?

Da Judas forrådte Jesus, så forsto absolutt INGEN (!) av disiplene eller andre hvem Jesus egentlig og faktisk var og er; heller ikke Judas m.a.o. At vi 2 000 år etter sitter med fasiten burde få oss til å være forsiktige i evalueringen av de som ikke hadde den. Jesu genuine Kristusvesen ble først avdekket og presentert i all sin velde ved oppstandelsen. Til tross for dette, så tok det like vel tid før disiplene forsto noe som helst; troen og erkjennelsen er m.a.o. prosessuelle begreper. At Judas da ikke hadde full oversikt og forsto noe på det tidspunktet han forrådte Jesus burde være klart. Han forsto i hvert fall bitte litt mer etterpå da han tross alt viste seg å angre? For øvrig var det takket være Judas som veien til korset ble realisert og oppstandelsen ble fullbyrdet.

Gud er ikke dårligere stilt enn mennesker i norsk rettsvesen hva gjelder menneskelig innsikt og etisk kompetanse: Man skal alltid som myndig bli evaluert og dømt etter hva man faktisk visste og forsto ved gjerningsøyeblikket. Ikke minst relatert til gitte premisser og allmen forståelse der og da.

Jesus ser alltid dypere enn nåets hendelser og de fleste av oss andre. Han ser mennesket og kaller sågar Judas for "venn" da Judas´ forræderi fullbyrdes i Gethsemane. Min påstand er at da Jesus sa "Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.", så er det fordi Jesus da visste at Judas ville bli foraktet og forhatt på det aller groveste i all ettertid av de troende og flere andre: Hans navn ville i all fremtid bli den ytterste foraktens og hånens skjellsord i store delers av verden. Denne skjebnen ble da også riktig nok Judas´ skrekkelige nekrolog forfattet av alle oss andre som ikke har mot til å konfronteres med våre egne tilkortkommenheter.

Videre: På begge sider av Jesu kors ble det korsfestet en opprører. Som kjent ytret den ene i sin dødskamp sår bitterhet i all sin fortvilelse og smerte. Den andre irettesatte ham og ba Jesus om å huske på ham når Jesus kommer i sitt rike. Og Jesus svarte som kjent til sistnevnte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Min påstand er at begge de nevnte opprørerne ble med til paradis, selv om jeg da samtidig vet at jeg ødelegger et velbrukt poeng hos mange forkynnere.

Viktigere enn retoriske poeng er hva som er rett og galt ut fra Kristus selv. Bakgrunnen for min påstand er følgende: Soldatene, offiserene og visse andre både spikret Ham opp og sto rundt og hånet Jesus på det verste. Hvilket kan sies å være langt mer grovere enn denne ene replikken fra den føre opprøreren. Deres grove utrop og hån mot Herren selv ble sågar ytret av mennesker som kjente seg trygge og med et visst indre overskudd. Mennesker som heller ikke løftet en finger for å hjelpe. Like vel ba Jesus instendig denne bønnen om disse: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Men den opprøreren som godt visste hva som nå ventet, korsfestelese var en velkjent skrekkens henrettelsesmetode, og som i gryende panikkangst, sin dypeste dødsskrekk og fortvilelse, med pusteproblemer, i dyp smerte, maksimalt stress, og derfor forståelig nok ytret en bitter replikk... skal altså ikke tilgis? Like lite som Judas og de andre rundt, forsto heller ikke denne røveren verken hvem Jesus egentlig er eller konsekvensene av sine ord.

Kristus er større enn hva vi ofte gjør Ham til.

Jeg forsøker i mine gode dager og hele veien i tillit til Gud å hvile i nettopp de nevnte trøstens Jesu ord; nettopp at alle vi som ikke alltid vet hva vi gjør blir tilgitt. Dette er nåden. Men jammen har jeg også syndet, hånt, vært bitter og tvilt mindre og sterkt gjennom livet. Jeg er overbevist om at det mest overraskende den dagen jeg våkner i himmelen ikke er at Judas og denne sistnevnte opprøreren er der, men at jeg faktisk nådde frem i det hele tatt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt