Rusa av Listhaug

Listhaugs motstandere har ment at hun har gått for langt. Det har de selvsagt mye rett i, men både bildet de forsøker å skape av Listhaug, og kravene de stiller til henne, er urimelige. Derfor vinner Listhaug. Og det kommer hun til å fortsette å gjøre, så lenge ikke opposisjonen vil lære.

Bildet særlig venstresiden, men også andre, tegner av Listhaug er ikke alltid uten poenger, men de er alltid preget av overdrivelser som hjelper Listhaug. Kaj Skagen har skrevet svært godt om dette flere ganger. For eksempel i hans kommentar i Dag og Tid «Trollkvinna og dei gode hjelparane». Særlig Listhaugs bruk av begrepet godhetstyranni er effektivt, fordi det er såpass presist og riktig. Noen mennesker forsøker å ta monopol på godhet. Og når de tolker Listhaugs bruk av begrepet som om hun angivelig er mot godhet, bekrefter de bare hennes poeng.

Men denne gangen gikk Listhaug for langt, gjorde hun ikke? Jo, det finnes det gode argumenter for å hevde, men igjen skygget dårlige argumenter for de gode. Facebook-posten, der hun hevdet at Arbeiderpartiet satt terroristers rettssikkerhet over nasjonens sikkerhet, var typisk populistisk og ganske autoritær retorikk av typen «enten er dere med oss – eller så er dere med terroristene».

Man kan også kritisere Listhaug for ikke selv å se at dette kunne kobles til 22.juli-traumet. Det er imidlertid en spekulativ overdrivelse å hevde at hun bevisst spilte på dette. Samtidig var det i Stortinget grunn til å kritisere Listhaug for ikke raskere og tydeligere komme med en ordentlig unnskyldning.

Rødt fremmet mistillitsforslag. Ballen begynte rulle. Ingen voksne i opposisjonen stoppet den. Utenfra må det ha sett himmelropende dumt ut at vi risikerte mistillit og regjeringskrise på grunn av en kritikkverdig Facebook-oppdatering. Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet kunne stoppet det hele. Støre kunne sagt at Listhaug fortjente masse kritikk, men at mistillit var en overdrivelse. Det ville vært voksent, men istedenfor var det Listhaug som kunne si at norsk politikk de siste dagene har vært omgjort til en barnehage, og respondere med å ta ansvar og gå av som justisminister: «Da er det min oppgave å opptre voksent».

Sett fra tilhengere til Listhaugs ståsted (hun er populær langt utenfor sitt eget parti) blir Listhaug den voksne som står opp for regjeringen og hindrer innvandringsliberale krefter i å få regjeringsmakt.

Hvorfor skjer alt dette? Jeg tror det skyldes at opposisjonen og Listhaug har mer til felles enn de tror. Begges standpunkter er for preget av beruselse: enten er man veldig for Listhaug, eller veldig imot henne.

Det holdt på å gå galt for Listhaug denne gang. Hun burde høre på sin danske kollega, Bertel Haarder, som har advart mot den beruselse populære politikere kan oppleve. Haarder fortalte på et frokostmøte i Civita i fjor om hvor populær han ble i det danske folk, da han innførte en strammere innvandringspolitikk.

Listhaug gikk av som statsråd, men landet til tross for merkelige uttalelser om ytringsfrihet og knebling, likevel på bena denne gangen også. Det er sannsynlig at Listhaugs posisjon hos det norske folk bare vil styrkes når hun nå blir stortingsrepresentant. Godt hjulpet av berusede Listhaugkritikere.