Verdidebatt

De normale ekstremistene

I Dagsnytt 18 på mandag var Helge Lurås, Hans Rustad, Eivind Trædal og Rune Berglund Steen invitert til å blant annet diskutere hva som kan være årsaken til polariseringen og hvem som har skylden for den opphetede samfunnsdebatten. Noen vil si at samfunnsdebatten har blitt uanstendig. Andre vil si at den endelig er åpen for de som er lei av å være politisk korrekt og at debatten er blitt mer ærlig. Begge deler kan være riktig. Det jeg vil påstå har skjedd er at normalen i samfunnet har endret seg. Det normale kan likevel være galt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Helge Lurås og Hans Rustad løfter frem Sylvi Listhaug som et talerør, en som er standhaftig og som gjør en god jobb for å argumentere for sin politikk. De er svært kritiske til de beskyldningene som har rent over justisministeren og sier at dette er personkarakteristikker og at hun blir tillagt meninger hun ikke har. Jeg er ikke i tvil om at Listhaug på et eller annet tidspunkt har blitt tillagt meninger hun ikke har. Hvilke meninger dette gjelder er jeg ikke sikker på, det er det kun hun som kan svare på. Når hun da ikke ønsker å svare eller bruker svært lang tid før hun unnskylder, må man ikke bli overrasket om noen kan komme til å tro at hun faktisk mener det hun sa i utgangspunktet. På den andre siden har hun selv tatt i bruk disse virkemidlene og har selv ofte tillagt sine meningsmotstandere meninger de sannsynligvis ikke har. Det nyeste eksempelet på dette er at Arbeiderpartiet er mer opptatt av å beskytte terrorister enn den norske befolkningen. Dette er en mening hun tillegger Arbeiderpartiet fordi hun er uenig politisk i hva som er riktig tiltak. Det ville vært en helt annen sak om hun hadde ment at den norske befolkningen var mer utsatt uten denne lovendringen. Da har hun ikke sagt noe om hvilke motiver hun tror Arbeiderpartiet har. Da ville hun hatt sitt på det rene. Til gjengjeld har jeg observert at de fleste andre partier også benytter seg av slik retorikk fra tid til annen, der man tillegger andre en mening uten at partiet selv har sagt at det har dette synet, fordi man er uenig politisk. Som ungdomspolitiker kan jeg jo nevne at dette er normaltilstanden i omtrent alle skoledebatter jeg har vært bort i. Så er spørsmålet om dette er greit? Burde ikke i det minste medlemmer av den norske regjeringen heve seg over slik retorikk? Det virker hvert fall som om dette er blitt ganske normalt.

Skal man følge logikken til mandagens Dagsnytt 18 deltagere Helge Lurås og Hans Rustad skulle man nesten tro at så lenge noe er normalt så er det argument nok i seg selv til å si at noe er greit.

Under Dagsnytt 18 i går kom det påstander om at mange av de menneskene som blir karakterisert som høyreekstreme, ikke er høyreekstreme, men normale mennesker og dermed er det feil av andre å sette seg til doms over disse og å moralisere. Det kan godt hende det er normale mennesker, det kan godt hende det er normale ytringer og meninger og veldig mange tror jeg ikke er høyreekstremister. Likevel vil jeg påpeke at selv om noe er normalt kan det likevel være farlig. Normalitet bygger jo kun på om mange nok mennesker er enig eller støtter synet på en sak. Da kan man si at det er en normal mening å ha, men det betyr ikke at den er etisk riktig eller at det er god moral. I så fall ville det jo ikke vært etisk galt av Saudi Arabia å henrette mennesker for blasfemi eller på grunn av legning, om mange nok støtter dette. Dette er kanskje normalen i Saudi Arabia, men mange vil jo si at dette er galt likevel. Derfor vil jeg anbefale at man unngår å bruke normalitet som argument for om noe er rett eller galt. Ikke la deg lure av ordet normalt. Aldri begrunn ditt eget standpunkt med at det sikkert er greit fordi så mange andre mener det.

Så er det ikke nødvendigvis sånn at alle som er enig med Sylvi Listhaug i politisk sak er høyreekstreme. Men jeg ser argumentasjonen som brukes hos noen grupperinger i dette landet og i andre Europeiske land. Om det viser seg at man er enig i politisk sak, men ikke har samme motiv som de mer ekstreme gruppene, er det fint om man kan ta avstand fra den type retorikk og holdninger som kommer til syne. Her har Listhaug vært for passiv når det gjelder å ta avstand fra de gruppene som maner til vold og trakassering og som hevder at hun er deres talerør.

Hun må vite eller i hvert fall forsøke å forstå hva slags effekt hennes ord og retorikk har. Det er mange måter å legge frem en sak på, og man trenger ikke gjøre det ved å provosere og å tillegge andre meninger de ikke har. Man kan godt mene og si at noen bør være tydeligere i sin kommunikasjon uten å legge frem karakteristikker som at man sleiker imamer oppetter ryggen eller å si at Ap er mer opptatt av terroristers rettsikkerhet enn Norges sikkerhet. Det heter jo «Alt det du vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere gjøre mot dem». Her er premisset at man faktisk må starte med seg selv, ikke bare skylde på alle andre. En justisminister som ikke ser konsekvensen av de ordene hun bruker eller som ikke ønsker å ta grep fordi hun faktisk kanskje vinner på dette selv er, etter mitt syn, ikke en god justisminister.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt