Verdidebatt

Motbeviser lover en lovgiver?

Hyllesten av Stephen Hawking er rørende, men røper samtidig en hel del om vår kulturs blindsoner.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

MAN TRENGER IKKE være glad i vitenskap for å bli rørt av hyllesten ved Stephen Hawkings bortgang. Vi har ikke hatt et tydeligere ikon for forskning siden Einstein. Knapt noen vitenskapsmann er mer sitert i media, enten temaet er universet, besøk fra andre planeter, Gud eller livet etter døden.

Den guddommelige plan. På mange måter gjenspeiler dette vitenskapens status. Mye av prestisjen har røtter tilbake til middelalderens naturfilosofer. Med deres brede bakgrunn fra antikkens kunnskapsarv i lys av kristen tenkning, representerte de fornuften. De kunne formidle den guddommelige plan for universet. Geometri og matematikk viste mønstrene Den store arkitekten hadde tegnet. Logikken var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet.

Med boktrykkerkunstens massepublikasjon av nye skrifter ble det imidlertid lett å overse eller misforstå middelalderens tenkere. De ble ikke forstått bedre av reformasjonens oppgjør med katolske land. Advarsler mot «protestantisk vitenskap» mildnet ikke mildnet frontene. Det hele kulminerte på 1800-tallet. Modernitetens kamp for fremtiden kan vanskelig forstås uten mytene om fortiden. I stedet for å se en sammenheng mellom klassisk kristen tro og vitenskap, oppfattet mange dem som motsetninger. Samtidig ble naturfilosofene mer spesialiserte, så mye at man fikk en ny betegnelse: Scientist - naturviter.

Markere revir. Mens de fleste av opplysningstidens naturforskere var ivrige amatører og stort sett teologer, tok nå profesjonaliseringen over. Behovet ble stort for å markere revir mot det man så som fortidens oppheng i etikk og teologi. Naturvitenskapen ble mer teknisk og spiss, men man beholdt naturfilosofens prestisje. Og åpnet vei for at nye amatører kunne bruke naturvitenskapelig retorikk.

Gjennombruddet for moderniteten i Norden kan langt på vei spores til talere og fortellere som Brandes og Bjørnsen. Gamle autoriteter ble sendt ut bakdøren. Naturvitenskapen og empiriske studier skulle være tekstgrunnlaget for livssyn, samfunn og politikk.

Bakteppet ble oppsummert av Dickson Whites The Warfare between Science and Theology in Christendom i 1896, om de angivelig store konfliktene mellom tro og vitenskap. Det ble barnelærdom også i skoleverket at Kirken hevdet jorden var flat og dømte astronomer til bålet.

Mytene står så sterkt at Vårt Land selv i 2018 kom i skade for å påstå at Kirken drepte Galileo. Heldigvis trekkes Whites bok i dag frem av vitenskapshistorikere fordi den - høyst ufrivillig - nettopp viser hvor mye livssyn og politikk kan påvirke konklusjoner.

Lover og lovgiver. I dag er det likevel blitt selvinnlysende at naturlovene gjør Gud overflødig. Selv om det nok kan tenkes bedre logikk enn at eksistensen av lover viser at en lovgiver ikke kan finnes.

Det er i denne tradisjonen Stephen Hawking står. Når jeg i en rekke blogginnlegg har vært kritisk mot hans innspill, er det ikke mot hans naturvitenskap. Det er mot hans filosofi og rollen media har gitt ham som meningsbærer på områder utenfor hans kompetanse.

Jeg var inne på noe av dette i en kronikk om bestselgeren Univers uten grenser i Dagbladet i 1988. Når Hawking avslutter med å gjøre Gud overflødig fordi vi har naturlover; fordi vi snart vil få en helhetsteori for fysikken; og til sist argumenterer for at universet var uten en klar begynnelse i tid, var det grunn til å vise til tradisjoner som plasserte Gud som den grunnleggende eksistensen bak lovene, tid og rom. For det er altså en myte at matematiske beskrivelser gjør metafysiske overflødige. Eller at et univers uten en begynnelse betyr slutten på klassisk gudstro - og ikke bare fordi sistnevnte er noen uker eldre enn Big Bang som først ble oppdaget på 1920-tallet.

Fantasiens luftige vinger. Anmeldelsen førte ikke overraskende til interessante reaksjoner. En økofilosof anklaget meg for å gå i en vestlig tankefelle ved å skille Gud fra naturen, en ateistisk filosof hevdet at jeg ved å snakke om Gud beveget meg på fantasiens luftige vinger.

Ja, vi kan alle gå i tankefeller eller bli fantasifulle. Men på noen områder er dette mer regelen enn unntaket. Man viderefører mytene om Kirkens kamp mot vitenskapen. Man styrker forestillinger som at vitenskapen har gjort gudstro umulig eller overflødig – og spesielt støtter ateistiske livssyn. Og at Stephen Hawking er mer verdt å lytte til når han snakker om Gud enn om gulrøtter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt