Ingrid Nyhus

24

Når gråt du sist?

Alle kjemper en kamp du ikke vet noen ting om. Vær snill. Alltid.

Publisert: 15. mar 2018  /  1821 visninger.

FORRIGE MÅNED SNAKKET jeg med Sissel Gran om kjærlighet i appenes tid under vignetten Uro i Paulus. Vi skulle forsøke å finne ut hvorfor rekordmange unge i dag er ufrivillig single og ensomme. Burde ikke alt ligge til rette for å finne kjærligheten ettersom det digitale dating-markedet aldri har gjort det lettere å lokalisere andre single?

«Dere spør om feil ting», sa Gran. «Det blir ingen reelle og gode møter når samtalen mest av alt minner om jobbintervjuer.»

«Hva skal vi spørre hverandre om da?» spurte jeg.

«Når gråt du sist?», svarte Gran.


Pinlig berørt. Alle i salen lo. Jeg også, for tanken på å stille et sånt spørsmål til en ny bekjent, gjorde meg pinlig berørt. Snakk om å velge kongeveien inn til den private sfæren! Det er selvsagt mange grunner til å la være å spørre en annen om når hun sist gråt, og like mange grunner til å la være å svare. Vi slipper ikke hvem som helst inn der det gjør vondt – langt mindre på første date. Likevel opplevde jeg spørsmålet som befriende personlig. Har vi råd til å la være?

Under forbønnen i gudstjenestene rundt om i landet hender det rett som det er at vi ber for de ensomme og de som gråter. De sorgfulle har vi alltid hos oss. Men vet vi hvem de er?


Sørgesamtaler. Jeg treffer noen av dem i forbindelse med begravelser og sørgesamtaler. Noen gråter mye og lett; andre (som regel menn) kjemper en tapper kamp for holde gråten tilbake, og atter andre har dårlig samvittighet fordi de ikke klarer å gråte. Alt er normalt, og alt gjør som regel inntrykk. Det finnes alltid en historie bak tårene, som det heter, men også bak fraværet av dem.

Bak ethvert kort minneord, finnes en lengre historie. Altfor ofte blir minneordene smertelig korte. Det er ingen tilbake som egentlig kjente, ingen til å besvare spørsmålet om hvem avdøde var. «Gud kjente hans drømmer, hans innerste takk og innerste sukk, hans glede og sorg», sier jeg fra lesepulten under bisettelsen, og håper det er sant.

Samtidig stiger en redsel opp i meg: Er det noen som vet når jeg gråt sist? Hva vet jeg egentlig om mine venner og families sorg? Hva ber de om – de som sitter der i benkeradene under forbønnen og «i stillhet legger fram det hver og en måtte ha på hjertet?» Er det i det minste noen som vet?


Fordi jeg gråt. Da jeg selv for første gang skulle være «observatør» i en gravferd som en del av praksisen på profesjonsstudiet, måtte jeg snike meg ut av kirkerommet og gjemme meg oppe på galleriet sammen med organisten, flau og skamfull fordi jeg gråt. Jeg kjente verken hun som lå i kista eller familien.

Organisten spilte uanfektet videre, mens jeg prøvde å dempe snufsene mine. Jeg turte ikke fortelle om det i neste veiledningstime, redd for at det skulle avsløre at jeg ikke var skikket til slike oppgaver riktig ennå. Veilederen min spurte heller ikke, og dermed forble episoden en hemmelighet.

Jeg har ennå til gode å møte ett menneske som ikke bærer på en eller annen sorg, likevel snakkes det forbausende lite om det. Spørsmålet «Når gråt du sist?» blir bare uhørt i en kultur der sorgen og nederlagene enten er gjemt bort i en avkrok, beskyttet av skam, eller eksponeres skamløst i media.


Vær så snill. «Everyone is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always», lyder et engelsk munnhell. Kanskje skulle vi legge til: Ja, alle bærer en sorg du ikke vet om, og det er greit. Men den som bærer en sorg, ingen vet om, har en tung bør å bære.

Kanskje skulle vi våge å spørre mer. Samtidig må den som spør tåle å høre svaret. Da kan den som «snakker fra et sårbart sted» – som Gran kaller det – bli møtt med kjærlighet og gjenkjennelse

For det er ikke sant at søndagens forbønn gjelder «de andre». Den gjelder oss alle.


9 liker  
Kommentar #1

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Hvorfor gråter verdens lykkeligste folk ?

Publisert over 3 år siden

Hvorfor er det rekordmange syke i verdens rikeste og lykkeligste land. Hvorfor  er selvmordsraten så høy ?

5 liker  
Kommentar #2

Lukas F. Olsnes-Lea

12 innlegg  150 kommentarer

Fint skrevet, men pass på!

Publisert over 3 år siden

Fint skrevet, Ingrid, men jeg vil også komme med en advarsel. Onde mennesker har ikke plass for sympati. De synes sympati gir dem en invitasjon til å ødelegge den som gir sympatien. Så jeg vil si man må passe litt på når man snakker med andre "og gjerne bruke den 6. sans". Det å gi sympati for det som kan være onde handlinger kan gjerne sette en i dårlig situasjon fordi man da kanskje mister følelse med denne ondskapsfulle personens ofre. Bare fordi den ondskapsfulle presenterer seg betyr ikke at den skadede, usynlige er lite verdt av den grunn. En ny og avvisende holdning til ondskap og de som begår ondskap gir kanskje de gode glimt og muligheter for de som virkelig kan trenge samtalen og gi virkelig menneske og vennskap tilbake.

Ha en god helg!

2 liker  
Kommentar #3

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Hvor er Kristus?

Publisert over 3 år siden

"Under forbønnen i gudstjeneste rundt om i landet hender det rett som det er at vi ber for de ensomme og de som gråter. De sorgfulle har vi alltid hos oss. Men vet vi hvem de er?" skriver du i innlegget ditt.

Å ja, det er nok mange som har det vanskelig med  mellommenneskelig ensomhet. 

Men i Guds ord er det ikke denne mangel på menneskelig relasjon som betegnes som det å leve alene, men å leve uten relasjon til Gud:

"Og han døde for alle, FOR AT de som LEVER (de frelste), ikke lenger skal leve FOR SEG SELV, men FOR HAM SOM DØDE OG OPPSTOD FOR DEM."

I Guds ord blir den vantro regnet som levende, men likevel død. Den som er frelst blir regnet som død (med Jesus på korset), men LEVENDE. Ved å bli født PÅ NYTT (av Guds sæd, som er Guds ord) tilhører vi Jesu Kristi legeme, vi er lemmer på hans kropp, hvor han er hodet, og hodet hans igjen er Gud. Dette står helt klart og tydelig i NT. Dette Jesu legeme som vi da er en del av, beskrives også som Guds menighet. Den som tror på Kristus tilhører altså Guds menighet. Vi har blitt del i guddommelig natur, skriver Peter. 

Den som da er død, men LEVER (selv om han er alene mellommenneskelig sett), er likevel SLETT IKKE alene lenger!

Vedkommende er da i et liv med Kristus (deres liv er skjult i Kristus, sier Paulus). Den som er det, er slett ikke alene mer, slik Bibelen beskriver det, vi er i samfunn med Herren. Noen bedre venn kan vel ingen ha! Og noen bedre å "prate" med kan vel ingen ha! Og noen bedre å være sammen med finnes ikke! Og noen bedre å stole på finnes ikke!Og noen venn som kan gi et større håp en Ham finnes ikke! Og han forlater deg aldri! Han lar deg aldri være ensom! Han er den som trøster og retter opp vår nedbøyde nakke og hode! Han er den som fyller oss med kraft til å tåle sorg og trengsler! Han er den som gir glede og fred (ikke en fred som denne verden kan gi.)!

Forkynner kirken dette til de "ensomme som gråter", eller vil dere bare vite hvorfor de gråter og gråte med dem?

Jeg var på et annet forum rett før jul for ett år siden. Der kom denne ensomheten i forbindelse med den kommende julehøytiden klart til uttrykk. Jeg skrev da noe lignende på dette forumet, og ble faktisk takket for det.

Hvor er Kristus opp i all denne gråten og sorgen?

 

Jeg har opplevd en del begravelser, også av mine nærmeste. Jeg kan ikke huske en eneste gang at det fra kirkens hold ble spurt om avdøde var frelst. Er dette uten betydning i forbindelse med minneord, eller er det bare det kjødelige livet som skal holdes frem?

Skal vi bare være snille, alltid? Er det et evangelium?

Hvor er Kristus?

3 liker  
Kommentar #4

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

"Vær ikke bekymret for noe,

Publisert over 3 år siden

men la i ALLE ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds FRED, som overgår ALL FORSTAND, skal bevare deres tanker i Kristus Jesus." Fil. 4.6.

Fortelles dette til de ensomme og de som gråter?


"Baktal ikke!" formaner Paulus. Skal vi da gjøre det til en prest som har taushetsplikt? Å legge ut om andre som kan ha påført oss smerte? Les Fil. 4, 6 en gang til. "Gjengjeld ikke vondt med vondt!" formaner Paulus. Hvorfor gjør han det? For han vet det kommer ikke noe godt av det, bare mer bråk og djevelskap.


"Vær glade, og gled dere sammen med meg!" sa Paulus, han satt i fengsel i mørke og ensomhet, 


Guds ord gir helt andre svar og løsninger enn denne verden kan gi.


3 liker  
Kommentar #5

Daniel Krussand

37 innlegg  2002 kommentarer

Ensomme menn.

Publisert over 3 år siden
Ingrid Nyhus. Gå til den siterte teksten.
FORRIGE MÅNED SNAKKET jeg med Sissel Gran om kjærlighet i appenes tid under vignetten Uro i Paulus. Vi skulle forsøke å finne ut hvorfor rekordmange unge i dag er ufrivillig single og ensomme. Burde ikke alt ligge til rette for å finne kjærligheten ettersom det digitale dating-markedet aldri har gjort det lettere å lokalisere andre single?

Mange menn lever alene og har ikke barn fram til de er 45 år.

Sissel Grans svar er veldig godt, «når gråt du sist?».  Å finne en kjæreste på nettet er vanskelig.

Så er kvinner svært kresne i våre dager, de gifter seg bare med drømmemannen.

Menn på sin side er forvirret ettersom mannen er ødelagt av Feminismen og Likestillings-ideologien.

Så har vi ideen om at kjærlighet kan testes med sex, - det er ren løgn.  For hver partner du har før du tror du har funnet den rette, jo større er faren for samlivsbrudd.  Og da med et barn eller tre som får sine liv ødelagt.  Et knust hjem!

Kvangarsnes’ kommentar #3 og 4 over er gode, er Jesus din venn er du ikke ensom.  Og følger du Guds standard i ekteskap og samliv, finner du den rette og dere elsker og ærer hverandre livet ut.  Garantert!

Men alle de ensomme, mange er ikke frelst.  

Svarene er i Bibelen. 

3 liker  
Kommentar #6

Daniel Krussand

37 innlegg  2002 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Bjørn Blokhus. Gå til den siterte teksten.
Hvorfor er det rekordmange syke i verdens rikeste og lykkeligste land. Hvorfor  er selvmordsraten så høy ?

Fordi vi hverken er verdens rikeste eller verdens lykkeligste land.  Norge er et elendig land, fordi vi har forlatt Gud.


3 liker  
Kommentar #7

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Å ha kontakt med sine følelser gir en god samtale

Publisert over 3 år siden

samtidig er det mellommenneskelige i dag byttet ut med businesstanken. Alt er kjøp og salg, konkurranse og prestasjoner. 

Man blir ikke godt kjent med noen. Man får ikke tak i hva som gjelder. Man vil ikke investere i følelser. Man snakker rundt grøten.

Treffer man en partner, på tross, blir det et vennskap og mye mer så lenge man selv vil og til felles glede. 

Mange treffer nye mennesker på skjermen, flere enn man tror. Akkurat som barnet er et under kan nye mennesker skape mirakler for hverandre. Tillit åpner for for sårbare følelser som gråt og latter.

Bare de som lever med ondskap vet hvor undertrykkende det er for følelseslivet. Ingen ting går innom dem, bare det en selv opplever. Ondskap er som hjernesvinn, delir og demens samtidig. Det freaker ut omgivelsene. 

Å gråte for en ond person er lite lystelig. Skammen henger i luften og tetter til rommet. Av og til dekker den overgrep fra fortiden som forties. Samfunnet har ikke verktøy for å reparere gapet.  



Kommentar #8

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Hvorfor denne sytingen ?

Publisert over 3 år siden
Daniel Krussand. Gå til den siterte teksten.

Mange menn lever alene og har ikke barn fram til de er 45 år.

Sissel Grans svar er veldig godt, «når gråt du sist?».  Å finne en kjæreste på nettet er vanskelig.

Så er kvinner svært kresne i våre dager, de gifter seg bare med drømmemannen.

Det er tross alt kvinner som er mest syke i Norge, både fysisk og psykisk. De trenger derfor all omsorg og støtte for å ta hånd om kommende generasjoner, barn, barnebarn, oldebarn osv. osv.

Menn bør ha nok stolthet til å dø når deres rolle i livet er ved veis ende.

Verdens største problem er forøvrig overbefolkning, men norske kvinner velger ofte andre veier til lykken enn å bli mødre. En strategi til beste for verden ?



Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere