Bakeren er ikke i bollen

Stephen Hawking var blant sin generasjons mest eksepsjonelle tenkere. Til tross for sine fysiske begrensninger skuet han lengre enn fleste. Hans viktigste arbeid er knyttet til relativitetsteorien, kvantemekanikken og «Hawking-strålene», som viser at sorte hull også gir fra seg energi.

På grunn av sine oppdagelser ble Hawking ofte spurt om å uttale seg om muligheten for Guds eksistens, og han nølte ikke med å gi sitt besyv. I boken The Great Design (2010) skriver han for eksempel at ideen om Gud er «unødvendig» («not necessary»). Tidligere uttalelser har vært mer tvetydige: «Dersom vi forstår universet, er vi på en måte i Guds posisjon.» (A Brief History Of Time, 1988)

Større kikkert. Men det er uansett ikke svarene hans som er interessante. Mer avslørende er spørsmålene og de innebygde forventningene som ligger i dem: Forestillingen om at astrofysikere og kosmologer er i en særskilt god posisjon til å uttale seg om Guds eksistens. Hvorfor det? Fordi de har større stjernekikkerter?

Det er fristende å sitere en svensk barnesang: «Bakaren är inte i kanelbullen. Gud är inte i rymden.»

De eksistensielle spørsmålene som rettes til Hawking røper slik en hel del om noen kulturelle særtrekk og tankefigurer som det ellers kan være vanskelig å få øye på. Dels handler det om forestillingen om «universalgeniet» og ubegrunnet overføring av autoritet fra ett felt til et annet; og dels handler det om religiøs analfabetisme og dertil hørende gudsbilder.

Starburstgalakser. Det siste får sitt mest symbolske uttrykk hver gang debatter om Guds eksistens skal illustreres. Da dukker de samme motivene opp gang på gang: foto av starburstgalakser, superhoper og hestehodetåker tusenvis av lysår unna vårt eget solsystem. Som om disse på en eller annen måte befinner seg nærmere livets mysterium enn kaffekoppen rett foran deg. Eller det nyfødte barnet. Eller jordbærene på lauvåsen.

For dette kan åpenbart ikke gjentas ofte nok: I møte med tilværelsens aller dypeste spørsmål er vi alle akkurat like mye eksperter. Enten vi er barn, jordmødre, gartnere, aviskommentatorer eller astrofysikere.

Ironien er at Stephen Hawking ville vært enig. Vitenskapens fortrinn er at den ikke er basert på autoritet, sa han. Nettopp derfor er den til å stole på. Det kan være verdt å merke seg for de som nå påkaller ham som en autoritet på eksistensielle spørsmål.