Ønsker vi slike miljøer?

Selv er jeg – uten å være fra Iveland – blitt spurt en rekke ganger de siste ukene om mitt syn på at en homofil mann måtte slutte i «koret» fordi han levde i likekjønnet parforhold. – Det er vel et overgrep, er det ikke? spurte en journalist.

– Nei, svarte jeg.

Det var nemlig noen røde lamper som blinket. Én ting var at en vesentlig detalj i medienes framstillinger var feil. Den gikk jeg selv på, da jeg noen dager før skrev en leder i Vårt Land. Mer om det senere. En annen ting er man har vært tause om de mest grunnleggende spørsmålene saken reiser.

Skikkelige folk? 

Det finnes en del kristne organisasjoner og kirkesamfunn her i landet. Svært få har snudd i homofilispørsmålet. De mener fortsatt det er galt å ha et seksuelt forhold til en av samme kjønn.

Dersom de skulle snu – noen vil si når de snur – må bibelsynet deres endres. De må trekke den konklusjonen at enkelte etiske føringer i Bibelen rett og slett må settes til side.

Så er det bare det at religion og tro ikke lar seg endre over natten. Noen dogmer har ikke endret seg på 2.000 år, selv om de i og for seg framstår som fornuftsstridige.

Går det an å være skikkelige folk som er velintegrert i samfunnet og oppfører seg ordentlig mot sine medmennesker likevel? Selvfølgelig. De aller fleste er det.

Typisk kristent

Det er her den første røde lampen blinker. Når ting framstår som bortimot slemt og ondt, da er det ofte noe som ikke stemmer.

Vi snakker om et bedehus som er integrert i lokalsamfunnet, slik vi vil ha det i vårt religions­åpne og flerkulturelle samfunn. Her får helt vanlig, sekulær ungdom opplæring i bilmekking, slik at de skal slippe å sitte hjemme og spille Grand Theft Auto og Battlefield hele tiden. Her får flyktninger opplæring i språk og lokalkultur.

Her drives bruktbutikken som gir bygda mulighet for bærekraftig gjenbruk. Her arranger kommunen teaterforestillinger. Her drives konfirmantarbeid og andre arrangement sammen med Den norske kirke. Samarbeidet fungerer ganske greit, selv om prestene ikke nødvendigvis har det samme bibelsynet.

Selv det faktum at det er betydelig uenighet internt på Iveland bedehus om denne betente saken forteller noe viktig om miljøet. Vi snakker ikke om intolerante Trump-tilhengere med skylapper, men om et kristent miljø preget av et ganske alminnelig norsk mangfold.

To legitime syn?

Forsamlingen er innmeldt i Normisjon, en av de organisasjonene som 
driver denne typen kristent grasrotarbeid. Er slike organisasjoners tilstedværelse og innsats uønsket? Diskvalifiserer de seg for å delta i samfunnet fordi de har det tradisjonelle synet på ekteskapet?

Til sammenligning hylles nå Den norske kirke fordi man har blitt enige om at begge syn på ekteskapet – både det tradisjonelle og det mer liberale – er legitime teologiske ståsted. Selv Åpen folkekirke mener det bør være plass til to syn i kirken.

Likevel sliter åpenbart en del med å akseptere at et bedehus har det ene av disse synene.

Ikke kor

Tilbake til Vårt Lands lederartikkel. Det var som nevnt jeg som skrev den. Jeg skrev: «I bedehusforsamlIngen på Iveland i Vest- Agder nektes en person å synge om Jesus fordi han lever sammen med en av samme kjønn.»

For så vidt ikke direkte feil. Problemet var jeg hadde i bakhodet at vi snakket om et kor, slik avisene hadde skrevet. I virkeligheten var det noe helt annet: nemlig et lovsangsteam. Slike team – gjerne to-tre sangere og et par musikere – leder forsamlingen i tilbedelse. De er hovedpersoner i gudstjenesten.

På samme måte som Human-Etisk Forbund og Fremskrittspartiet må få lov til å kreve at deres frontfigurer står for deres grunnleggende ideologi, må et bedehus i Normisjon få lov til det. Det er kjempevondt for den personen som oppdager at «dette faktisk ikke er mitt ståsted», og derfor blir fortalt at han eller hun ikke lenger kan være frontfigur.

Men det er ikke et overgrep.

Personlig

«Saken hører ikke hjemme i media», skal bedehusledelsen ha sagt, til hoderystelser fra Sørlandets kommentatorer. Ser vi det fra bedehusets ståsted, har de selvsagt rett. Selv om vi snakker om frivillig arbeid, har saken personalmessig karakter. Ingen seriøs organisasjon kan fortelle om detaljene i slike saker.

Men vi kan resonnere oss fram til noe: Mannen har selv nevnt sin tidligere ektefelle og to barn. De tilhørte det samme gjennom­siktige miljøet, kanskje gjør de det fortsatt. Vi aner smerte, empati
 og vanskelige avveininger. Vi aner tung, emosjonell materie.

Jeg vil se den organisasjonen som håndterer slik problematikk uten at det blir vanskelig. Når det ikke finnes alternative miljøer – Iveland bedehus er det eneste reelle kristne alternativet i bygda – blir det bortimot umulig. Og så sprekker saken i media.

Det er lov til å ta stilling. Det er lov til å engasjere seg. Personlig mener jeg at kristne organisasjoner bør ønskes velkomne som aktører i norske lokalsamfunn. Også dersom de har et tradisjonelt syn på ekteskapet.

Publisert i Vårt Land 14. mars 2018.