Verdidebatt

Er Jesus bibelsk?

Gjør egentlig vår teologi Jesus til «en av oss»? Svaret på det spørsmålet er i hvert fall at han både er… og IKKE er dette. Jesus har nemlig en tendens til ikke nødvendigvis å svare til forventningene og holder seg viselig nok unna kontroll, metodegrep og instrumentalisering.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er Jesus bibelsk? Spørsmålet som selvsagt er noe ladet stilles nettopp slik for å få frem et poeng: Nemlig hvordan ser man på bibelen og dens tekster, bekjennelsen og tradisjonen - relatert til den Jesus vi mener å tro på? I begynnelsen var ordet. Og siden kom alle ordene...

Hva begrepet «bibelsk» bør innebære, og hvorfor, er det tydelig nok divergerende meninger om. Har man ikke klart for seg hva som her menes og hvilken vekt det bør tillegges, så snakker man selvsagt ofte og beklagelig nok forbi hverandre. Dvs man må være tilstrekkelig klar på hva som her "bør menes" eller ikke... for å anses som troverdig og videre vel så vesentlig begrunner det hele rimelig forståelig. Om enn ikke det man her fremlegger også nødvendigvis skal innebære som akseptabelt for alle parter i diskursen. Aksepterer man ikke alle av den andres premisser, så blir også dialogen en tosidig monolog; dvs heller en skinndiskusjon. Det handler nemlig også hér om TRO. Alle parter bør dog forutsette i en internkristen diskurs at også den andre har Kristi nådefulle kjærlighet og rettferdighet som utgangspunkt og mål, dvs at den andre har entydig gode intensjoner, like meget som en selv. Men det er ikke nødvendigvis en slik dialogisk åpning og prosess som skjer. Det blir helst posisjonering og det som verre er, dessverre. Verdidebatt er et godt eksempel her.

Om noe anses som «bibelsk» eller ikke er altså ikke lenger et viktig spørsmål for flere teologer og troende: Fordi begrepet ikke lenger har noe forståelig og relevant innhold. Og ikke minste fordi bibelen av noen anses som en høyst betinget- og kontekstavhengig samling av forskjellige bøker og skrifter som hver for seg representerer en rekke ugjennomtrengelige sosialhistoriske faktorer -tekstkritisk sett. Hvilket innebærer at også bekjennelsen og tradisjonen blir sett på som like så betingede produkter. Dermed står man tilbake med den subjektive erfaringen; og den enkeltes teologiske begrunnelser rundt dette og livet som øverste tolkningsinstans og autoritet.

For andre teologer og troende holder ikke dette like vel, som kjent. Og på den annen side, så har også den konservative troende erfaringer med Kristus. Men dog: Mistanken, dekonstruksjonen og reduksjonismen som allerede er akseptert som metoder mot foreliggende tekster og tradisjonen bør nemlig også benyttes mot den liberales tekstbruk, bias og påståtte erfaringer av Jesus og kjærlighet. Om disse metodene faktisk skal anses som gyldige. Dessverre foreligger det her tilsynelatende en selvrefererende inskonsistens hos samme teologer.

Det virker dog som om mange har dyrket den historisk kritiske metoden, tekstreduksjonisme, dekonstruksjon og mistanken i en slik grad at den her nødvendige objektiviseringen har ført til en betydelig distansering og dermed frigjøring fra tekstene og tradisjonen. At hybris ligger på lur her er muligens noe som ikke legges merke til? Troen på at man kan oppnå fullstendig objektivitet i historiske undersøkelser er dog en naiv posisjon, som for lengst også er avvist av faghistorikere. Men tekstkritikken og de valgte metodene har hos noen fått en slik styrende makt i tolkningsprosessen at også Jesus i dag underlegges metode og tolkning. Rent projektivt tillegges Han subjektivt bestemte kvaliteter og faktorer, og løsrives så mer og mer fra bibeltekstene, bekjennelsen og tradisjonen: Jesus blir her et uttrykk for personlige idealer og ønsker, hvor "kjærligheten" selv er den legitimerende og avgjørende instans. Substansløsheten og tomheten i dette prosjektet burde dog være synlig for flere. Det er nemlig her mennesket og subjektiviteten som blir den øverste instans; og det er en heller liten og skjør gud å dyrke.

Det er altså nå den enkeltes Jesusbilde og «erfaring» som blir øverste prioritet hvor alt annet så underordnes; i praksis så gir man seg subjektiviteten og de tilfeldige variabler i vold med den beste samvittighet. Bibelen blir her øyensynlig redusert til en sitat- og metaforsamling hvor man mener å ha all rett til å benytte akkurat de tekstelementer og narrativer som passer den teologiske atgumentasjonen her og nå.

Og videre kan man så med den beste samvittighet overse også andre tekster som bestemt vil ugyldiggjøre de konklusjoner som er foretatt. Man henter altså nå "sanne tekstord" selektivt frem etter ønske...  hver etter sin smak; akkurat som på lunchbordet på Grand Hotell. Og eneste dogme er at "størst av alt er kjærligheten", uten at kjærlighet for øvrig defineres og blir sådan et tøyelig begrep som kan fylles av den enkelte etter behov.

Dog kan en slik argumentering fungere godt rent herskerteknisk. Man definerer nemlig her implisitt hva som er den egentlige kjærlighet og hvilke teologiske posisjoner dette nødvendigvis medfører. Dermed plasseres den andre i motsetning til den egentlige kjærligheten og arenaens deltagere har så fått sitt stempel i pannen. Dramaturgien er klar: Man plasserer seg selv på kjærlighetens- og det egentlig godes side.

Det er som nevnt kjærligheten som nå er hovedreferansen. Uten at man nødvendigvis definerer hva som legges i dette verdibegrepet. Det tas derimot for gitt. Det bør man ikke gjøre. Det er vel få ord som til de grader har blitt vrengt, misbrukt og multitolket som dette? Enhver vet f.eks. at genuin kjærlighet også setter grenser og fordrer den enkelte i nået. Hva er så kjærlighet? Her presenterer ikke f.eks. NT noen entydig abstrakte definisjoner. Men Jesus selv anskueliggjør i praksis hva kjærlighet er. Kristi ord bør dog tillegges noe vekt her?

Noen blir tydelig nok dog et offer for egne narrativer, som vokser frem i en allerede foreliggende aktuell kontekst for å underbygge og legitimere nettopp denne. Premissene hentes altså ut fra allerede foreliggende konklusjoner og noen blir slik gående ganske tilfreds i en selvbekreftende sirkel. Mistankens og subjektivismens blikk gis også samtidig her en slik tyngde at det ender med at folks respekt for - og troen på kirkens budskap og bibelen - trinnvis svinner hen: Mysteriet i troen og Treenigheten uthules. Ikke da så rart at alternativer og new age anses som bedre alternativer av flere?

Det er altså og tydelig nok valget av perspektiv og dermed synet på bibelen, bekjennelsen og tradisjonen som genuine kilder som skiller. Den som avviser livets to utganger er gjerne også den samme som avviser andre tekstdeler i NT og åpner så for radikale nytolkninger og nye liturgier på nye områder. Som sågar går på tvers av Guds ord. Men det gjør ingen ting: Det hele bygger jo bare på menneskeord like vel - Guds ord finnes egentlig ikke, slik man ser det.

Å lese bibelen er selvsagt alltid en dialektisk prosess: Her må man være våken; bevisst og positivt vite at det faktisk er en selv som bemøter teksten, tolker og utlegger. Alle leser vi med briller, og da handler det om å ha denne faktoren i mente. En adekvat lesning innebærer f.eks. at verken teksten eller den som leser faller som offer for den andre av disse to faktorene.

Enkelte mener visst at selve ideen med at livet har to utganger er brudd på denne udefinerte kjærligheten. Det gjør nemlig Gud ond, må vite. Men det er jo ikke nødvendigvis slik: Det er faktisk den enkelte som selv velger å si nei takk til Gud til tross for alle Hans iherdige forsøk på å "fange" inn mennesket- hele NT viser dette poenget tydelig. Man er tildelt friheten og stiller seg selv til slutt helt utenfor - dog NB forutsatt at man positivt også vet at det er dette man faktisk gjør; dvs er myndig og kompetent i beslutningsprosessen. Gud vil selvsagt ikke dette, det er hele poenget med inkarnasjonen. Han elsker mennesket så sterkt at Han kom hit gjennom Jesus Kristus. Nettopp for å demaskere den egentlige Guds kjærlighet og vilje med mennesket.

Man kan vanskelig hevde at man tar Jesus seriøst om man fjerner muligheten for at man kan skilles fra Gud. Bare i Matteusevangeliet alene kommer Han inn på dette 16 ganger. Dette er vel dog ikke uttrykk for ondskap fra Kristus? Poenget i fortellingen om den rike mannen Lasarus faller f.eks. helt bort om man mener noe annet.

Jesus opphevet ikke de hellige skrifter, dvs Tanakh - den hebraiske bibelen - som Han ble opplært til og benyttet flittig i sin argumentasjon med andre. Han kritiserte derimot den måten som enkelte brukte disse tekstene på: Man kan komme til å stille seg i veien for Gud selv, gjennom misbruk av Hans ord.

Det var og er nemlig slik at det er i relasjonene Jesus trekker frem sannheten. det er dér den hører hjemme: Sannheten om Gud og mennesket, sannheten om det som skjer mellom menneskene, og sannheten ang. det enkelte individs forhold til seg selv. Man kan bare finne Kristus når man erkjenner hvordan Han faktisk identifiserte seg med Guds sak og vilje.

Oppsummering: Dersom man kan løsrive seg fra bibelens tekster ad hoc slik liberalteologene gjør, så blir nødvendigvis det å hevde at livet har to utganger heller intet problem. Man ser da også at det er de samme teologer som trekker andre konklusjoner enn kirkens 2 000 år gamle troslære i enkelte andre saker.

Men det er ennå flere som mener at man IKKE kan løsrive seg slik fra tekstene, bekjennelsen og tradisjonen. Mener man altså at bibelen - slik dens innhold og budskap resymeres i bekjennelsen og vitnes om i den 2 000 år gamle tradisjonen- er noe mer og annet enn bare høyst betingede menneskeord alene, så er dette liberale standpunktet og metodebruk en umulig posisjon. Vi tror nemlig at Den Hellige Ånd positivt har virket og virker i kirkehistorien, også gjennom bekjennelsen. DHÅ sovnet ikke ganske så raskt etter pinseunderet for så å våkne opp ca etter 2 000-årsskiftet i liberale miljøer.

Som jeg skrev i annet innlegg:

Gjør egentlig vår teologi Jesus til «en av oss»? Svaret på det spørsmålet er i hvert fall at han både er… og IKKE er dette. Jesus har nemlig en tendens til ikke nødvendigvis å svare til forventningene og holder seg viselig nok unna kontroll, metodegrep og instrumentalisering. Man kan nok hevde at Jesus var og er et kontrakulturelt tegn. Men ikke ubetinget bare dét. Dog er bibelen, bekjennelsen og tradisjonen impregnert av nettopp Den Hellige Ånd også etter pinsehendelsen. Derfor bør vi respektere historiens svar og forsøke å belive dem ut fra vår horisont.
Ikke oppheve dem.

Til slutt: Det finnes altså en betydelig forskjell mellom det engstelig konserverende som vil bevare alt som det var før, utelukkende fordi det er oversiktlig, kjent og trygt… Og det som ennå vil forbli nær kilden uten å bevisstløst la seg forvirres og forvilles av pågående spekulasjoner i tiden og kulturen. Dog er det viktig å ha i mente at ingen skal dømmes over og ut kun fordi han ikke på en «korrekt» måte uttrykker det som like vel til syvende og sist er å anse som et mysterium. Det sentrale er å tro på Kristus qua Guds sønn, ha tillit til Ham og vite at dette er viktigere enn kiving om språklige formuleringer som forsøker å danne et riss om mysteriet. Det er Gud som har det siste ordet. Heldigvis.

Dog er det et tak også i den kristne kirken. Det finnes et punkt hvor man stiller seg utenfor. Man kan ikke forvente at kirken endrer bekjennelse og tro etter hvem det er som kommer inn i kirken.

Piet Hein:

"Vi velger så rart demokratisk en gud der er til som vi vil. Så gjør det ikke så meget om han er den Gud som er til".

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt