Et uregelmessig verb

Stig Lægdene, Domprost i Tromsø

Hanne Stenvaag, Leder av støttegruppa i Tromsø

I Vårt lands spalter blir det med jevne mellomrom hevdet at kirkeasylet er gått ut på dato, senest tirsdag 6. mars, skrevet av Torgeir Tønnesen. La oss derfor komme med en kommentar fra byen det moderne kirkeasylet i Norge startet.

Det var i Tromsø det moderne kirkeasylet tok til i Norge. 12. februar 1993 søkte 14 kosovoalbanere vern i Elverhøy kirke. De ville ikke vende tilbake til Kosovo etter avslag på asylsøknadene. Grunnen var redsel for etnisk forfølgelse i Kosovo.

Kirkefreden. Ut over 1993 søkte en rekke mennesker tilflukt i kirker over hele Norge. 648 personer var på det meste i kirkeasyl i 134 kirker og bedehus. Daværende justisminister Grete Faremo sendte ut en instruks sommeren 1993 om at politiet skulle «respektere kirkefreden», det betød at en ikke skulle gå inn i kirker og bedehus og hente ut asylanter med endelig avslag. Dette gjaldt kirkebygg både innenfor og utenfor Den norske kirke.

Retningslinjene ble videreført i 1999 av justisminister Dagfinn Høybråten. Ingen senere regjeringer har vist vilje til å endre dette med unntak av Solberg 1-regjeringen som hadde et punkt i regjeringsplattformen som lød slik: «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl». På bakgrunn av dette forsøkte justisminister Anders Anundsen gjennom Politidirektoratet å føre samtaler med ledelsen i Den norske kirke for å avslutte kirkeasylet. Det endte med at justisministeren skrev et brev til menighetene om at kirkeasylet ikke lenger var nødvendig.

Droppet punktet. Men praksisen med kirkeasyl ble ikke stoppet. Vår nåværende regjering har droppet punktet om kirkeasyl.

I Tromsø har det vært en rekke kirkeasyl fra 1993, både i Den norske kirkes kirker og i andre kirker. De siste årene har det bare vært en håndfull mennesker som har sittet i kirkeasyl i Norge. Det foreløpig siste kirkeasylet i Tromsø ble avsluttet i Grønnåsen kirke i fjor. Da var det en syrisk mann som var på flukt fra å sendes tilbake til Russland. Der hadde han hatt oppholdstillatelse som student, men kunne søke om asyl, fordi Russland ikke har et fungerende asylsystem.

Han fikk, som svært mange andre som har sittet i kirkeasyl, opphold i Norge. Når det argumenteres med at asylsystemet i Norge er så godt at det ikke lenger er behov for kirkeasyl, er dette et tankevekkende eksempel. En syrisk flyktning måtte bo ti måneder i kirkeasyl for å slippe å risikere å sendes tilbake til krigen i Syria. Her, i Tromsø.

Et sted for tilflukt. Kirkeasylet har en lang historisk bakgrunn. Og vi finner moderne kirkeasyl over hele verden, ikke minst i Tyskland, Canada og USA. Allerede i Det gamle testamentet ble helligstedet sett på som et sted for tilflukt. I kirkene i Norge er det første rommet en kommer til i en kirke et våpenhus. Der skal våpen legges ned. I kirken gjelder fred. Kirken er et fristed, tradisjonelt sett.

Har så dette relevans i dag i et demokrati og i en rettstat? Et kirkeasyl er ikke hemmelig. Myndighetene kontaktes når et asyl startes opp. Det skjer i full åpenhet. Det er derfor heller ikke ulovlig. Men når mennesker søker kirkeasyl, er de ofte i en helt desperat situasjon. De er redde for sitt liv om de blir sendt tilbake, og de opplever svært ofte at de ikke er hørt eller forstått av myndighetene.

Kirkeasylet gir fortvilte mennesker på flukt noe ekstra tid til å framskaffe mer dokumentasjon og få fram flere fakta i saken sin. I asylsaker kan feil beslutninger fra myndighetene i verste fall førte til forfølgelse, tortur og til og med død. Det er med andre ord mye i spill i disse sakene.

Ny informasjon. Saken med Leila Bayat, som ble tvangsreturnert til Iran og utsatt for pisking, er et aktuelt eksempel på nettopp dette. Interessant nok har mange av menneskene som har sittet i asyl etter hvert fått oppholdstillatelse i Norge. Det har vist seg at det har vært mulig å arbeide med saken fra asylet i samarbeid med hjelpere og støttegrupper. Gjennom ny informasjon i saken, eller at situasjonen i hjemlandet har blitt forverret, har en fått endret saken. En del kirkeasylanter har fått opphold på humanitært grunnlag.

Men det er også eksempler på at kirkeasylanter har fått beskyttelse i Norge, noe som utvilsomt betyr at vedtakene om avslag var gale. Det er også viktig at enkeltsaker kommer fram i media, enten gjennom kirkeasyl eller annet støttearbeid for asylsøkere. Engasjementet i Tromsø har bidratt til endring i praksis for lengeværende barn (Yalda-saken) og for de lengeværende kurderne fra Nord-Irak (Bilal og Hawre, bussjåføren og skredderen).

Når vi argumenterer for kirkeasylet, er det fordi det representerer en form for nødrett, en sikkerhetsventil i vårt demokratiske samfunn. Det er ytterst krevende å sitte i kirkeasyl. Kirkene er ikke bygd for å huse mennesker. Det er en svært stor påkjenning å være i asyl, selv om støttegrupper og menigheter stiller opp så godt de kan. Uvissheten og redselen er nok det tøffeste for asylantene.

Varsomme. Vi er ikke i tvil om at hjemsendelse for mange kirkeasylanter ville vært livsfarlig. Det er likevel slik at kirkene, og vi som er i kontakt med flyktninger, er varsomme med å foreslå kirkeasyl. Det er bare når en tror at saken er mangelfullt behandlet, at det er misforståelser eller feil rettsanvendelse og at konsekvensene av hjemsendelse er fatale, at kirkeasylet vanligvis vurderes.

At kirkeasylet er gått ut på dato? Dessverre tror vi ikke det. Og bør ikke Norge, når selv det gjennomregulerte Tyskland tillater kirkeasyl, fortsette å ha kirkeasylet som en siste nødløsning? Vi vet at kirkeasyl i Tromsø har reddet liv. Vi er stolte av at Tromsø har vært en foregangsby.

Kirkeasylet undergraver ikke en moderne og demokratisk rettsstat. Vår rettsstat tåler et uregelmessig verb som kirkeasylet er.