Kommentar

Farmor Karens skrin

Skrinet fra min farmor forteller den vemodige historien om hvor lite makt kvinner hadde over sitt eget liv, to generasjoner tilbake. Karen var tjenestejenta som måtte gi fra seg sine nyfødte tvillinger. Hun sørget hele livet.

En av de mest dyrebare tingene jeg har arvet, kommer fra min farmor Karen. Det er et lite treskrin med hennes kjæreste eiendeler. Hun døde da jeg var tre år. Jeg traff henne aldri, men jeg har brukt mye tid på å finne ut hvem hun var, og snakket med flere som kjente henne. Slik er hun blitt en kjær person i mitt liv og en viktig del av min og familiens historie.

Tjenestejenta, og senere budeia, Karen bodde på gården til min fars slekt, fra hun var åtte år gammel. Hennes egen familie kom fra et fattigslig småbruk.

Hun ble gravid med tvillinger høsten 1926 med odelsgutten fra Oslo, som var nevø av bonden. Noe ekteskap kom aldri på tale fra min farfars side. Han giftet seg senere med en annen.

Det ble bestemt at barna skulle adopteres av hans foreldre i Oslo. Som mange andre tjeneste- jenter med begrensede ressurser, hadde ikke Karen mulighet til å beholde sine to små barn. Kanskje tenkte hun også at barna var heldige som kom til relativt velstående besteforeldre i Oslo. Dermed ble de tatt vare på av slektninger. Det var slett ingen selvfølge for barn født utenfor ekteskap på slutten av 20-tallet. Kanskje var hun også glad for at hun tross alt ville få anledning til å følge dem på avstand, og vite om det gikk dem vel.

Skrinet fra Karen

Skrinet til Karen er en tidskapsel. En fattigslig skatt fra et kvinneliv fylt med vemod: Der ligger de få minnene Karen hadde fra sine små barn: To silkebånd fra dåpskjolene deres. Hun må ha fått dem i gave, siden dåpen skjedde etter at hun ga barna fra seg. Det lyseblå båndet er fra min fars dåpskjole og det rosa fra hans søsters. I skrinet ligger også bitte- små hjemmestrikkede sokker og votter som nesten er ubrukt. Kanskje strikket hun dem fordi hun ønsket å beholde barna. Kanskje brukte de dem en kort periode. Selv valgte hun å beholde disse små plaggene så lenge hun levde.

Skrinet inneholder også en godt brukt salmebok og noen få personlige eiendeler. Da vi fikk skrinet lå det også flere bilder av min far og hans tvilligsøster og barnebilder av meg og søsknene mine.

Med jevne mellomrom åpner jeg forsiktig det lille skrinet. Det fyller meg alltid med vemod. Over hennes historie og skjebne. Med årene har jeg også fått vite at adopsjonen preget hennes liv i stor grad. Hun snakket mye om tvillingene sine, særlig da hun ble gammel.

Skammen

Før Karen valgte å gi fra seg sine barn, må hun også ha tenkt på skammen hun kunne påføre dem ved å vokse opp som «lausunger». Kanskje var også det en av grunnene til at hun valgte adopsjon. Hennes håp må ha vært at besteforeldrene i Oslo kunne gi dem en annen start på livet.

Kanskje fikk de også en bedre start. Men som voksen har jeg forstått at skam er som ugress og kan leve i familier i generasjoner. Min far fikk vite at han var adoptert først som ung voksen. Slektas fortellinger har jeg fått kunnskap om bit for bit gjennom livet. Selv etter 90 år ligger en udefinert skam dypt begravet i slektas historie, omsvøpt av ubehag.

Kvinners kår

Når jeg velger å skrive om Karens historie er det fordi hennes skjebne og hennes skam ikke var unik. Skam over barn født utenfor ekteskap er vanlig. Både historisk og mange steder i verden.

Denne skammen bidrar til at kvinner eier så lite makt over egen kropp og egen skjebne. Og det bidrar til at kvinner ofte blir låst fast i både kjønnsroller og økonomisk avhengighet. Mens noen blir tvangsgiftet og må leve i skjeve maktforhold, blir andre gravide utenfor ekteskap, og må bære på skammen. Kanskje et helt liv.

Skammen er også menns måte å bestemme over kvinner: Mens kvinners seksualitet før ekteskap er et tema, er ikke kravene til menn like kategoriske. Kvinners kropp og kvinners reproduksjon blir noe menn eier.

Det finnes mange eksempler på at denne skammen og det skjeve maktforholdet pipler fram. Også i språket. Fortsatt hører vi at unge jenter og kvinner blir omtalt som «horer» i Norge. Men det er sjelden at unge menn blir omtalt som «horebukker».

Denne doble standarden har preget og preger kvinners liv og deres valg. Hadde ikke skammen over å få barn utenfor ekte-skap vært så sterk, er det ikke like sikkert at min farmor Karen hadde gitt fra seg sine barn, for så å sørge resten av livet.

8. mars

Hver gang vi markerer 8. mars tenker jeg på min farmor. Hennes skjebne er historien om kvinners kår i Norge, første halvdel av 1900-tallet. Men den bærer i seg elementer vi kan kjenne igjen. Også i vår tid.

Kommentaren sto i Vårt Lands papiravis på kvinnedagen 8. Mars 2018

Foto: Evelyn Pecori

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar