Tvedts nærlesning

Hege Storhaug, Vebjørn Selbekk og Visjon Norge-tilknyttede Norvald Yri jubler. De har alle lest Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet. De er begeistret. Og de nevner spesielt Tvedts funn etter å ha «nærlest» Vårt Lands ledere i perioden mellom 11. september 2001 og 1. november 2015.

Ifølge Tvedt har avisen i hele denne perioden ikke hatt en eneste lederartikkel som inneholdt eller målbar kritikk av 
islam som religion eller politisk ideologi, eller som nevnte noe negativt om Koranen eller islamske trossetninger og tradisjoner. Han oppsummerer avisens holdninger med ordene «ettergivenhet» og «bekymringsløshet».

Ikke linjebrudd

Jeg må innrømme at jeg holdt på å forbigå Tvedts påstander i stillhet. Det er så mange som har påpekt
 at han tillegger menings­motstandere synspunkter de 
ikke har og trekker slutninger 
på et tvilsomt faktagrunnlag.

Dessuten uttaler han seg om Vårt Land under en annen sjefredaktør enn dagens. I en hektisk arbeidshverdag er det fristende å tenke at dagens redaksjonelle ledelse ikke hefter for gårsdagens linje, la fortiden svare for seg selv.

På den andre siden har det ikke skjedd noe linjebrudd i Vårt Lands tilnærming til
 temaene Tvedt er opptatt av. Vår nåværende sjefredaktør Åshild Mathisen var lederskribent i
 deler av perioden Tvedt analyserer, det samme var både politisk redaktør Berit Aalborg og jeg selv. For ikke å nevne at den som har skrevet mest om temaet, vår tidligere samfunnsredaktør Erling Rimehaug, fortsatt er kommentator hos oss.

I tillegg mistenker jeg at
 Tvedts påstander om Vårt Land er symptomatiske for hans behandling av kilder generelt. Det gjør det litt interessant å se nærmere på dem.

Seriøs religionskritikk

I stedet for det angivelig totale fravær av islamkritikk skal vi ha «gjentatt «som et mantra» at «det viktigste av alt var ikke å kritisere fordi det kunne føre til stigmaer som igjen kunne føre til islamisme».

Men hva betyr for eksempel å kritisere islam, eller islamske trossetninger? Tvedts syn på 
islamkritikk minner om nyateismen, som tror den kritiserer selve kristendommen når den i realiteten bare krangler med marginale fundamentaliske retninger. Hvis ikke en historieprofessor forstår at religion ikke finnes i en «ren form» og at kritikk derfor må være spesifikk og presist adressert, hvem skal da forstå det?

Hvis Vårt Land drev den typen religionskritikk Tvedt har lett etter, ville vi vært useriøse. I perioden Tvedt nevner finnes derimot mange eksempler på at Vårt Land har kritisert både 
islamske staters og norske muslimers forhold til menneskerettigheter som religions- og ytringsfrihet, samt en rekke tradisjoner innenfor deler av den islamske kultursfæren, som heldekkende hodeplagg, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresdrap. For ikke å nevne at vi har kritisert islamisme og salafisme i ulike avskygninger.

I lys av dette er selvsagt påstanden om at for Vårt Land var «det viktigste av alt ikke å kritisere fordi det kunne føre 
til stigmaer» helt meningsløs.

Derimot ville det vært litt underlig å rette kritikken mot 
islam eller muslimer generelt når vi stadig – i samme periode – også intervjuet muslimer som målbar den samme kritikken. De hentet for øvrig argumenter fra den samme Koranen som Tvedt etterlyser et oppgjør med.

Analyser

Vi skal videre aldri ha vært opptatt av historiske analyser om den betydningen politiske forhold i Midtøsten har hatt for utvikling innenfor islam. Det er mulig disse analysene ikke først og fremst har skjedd i den smale spalten som har tittelen leder. Selv har jeg tilgode å se en eneste artikkel på fire-fem avsnitt av Terje Tvedt som gjør noe forsøk på det samme. Om han hadde forsøkt, antar jeg at analysen ikke ville fungert innenfor den sjangeren som en avis kaller leder.

Derimot har vi hatt en rekke analyser av denne typen skrevet av våre kommentatorer, spaltister og kronikører, ofte på den framskutte plassen som ligger to centimeter til høyre for lederartikkelen. Men de er ikke med i Tvedts nærlesning.

Men det mest bemerkelsesverdige ved Vårt Lands lederartikler, skriver Tvedt, er at «de ikke stilte noe seriøst spørsmål om det kunne finnes trekk i den islamske religionen, eller i den islamske tradisjonen, som kunne gi grunnlag for IS eller for islamsk terrorisme».

Jeg kunne nevnt lederen den 17. november 2015, som ikke spurte, men tok et klart oppgjør med dem som hevdet at islamsk vold og terror «ikke har noe med islam å gjøre»: «Det er avgjørende at muslimer, og ikke minst muslimske ledere og lærde, går i seg selv etter slike grufulle angrepet,» skrev vi.

Nærsynt

Det skjedde imidlertid noen dager etter rammene Tvedt hadde satt for sin granskning, så kanskje det ikke kan forventes at han skal ha fått det med seg.

Men lederen den 20. juli 2015, da: «Det er altfor lettvint å si at IS ikke har noe med islam å gjøre. IS begrunner sine handlinger ut fra islams hellige skrifter. Hvis muslimer skal føre en effektiv ideologisk kamp mot IS, er det disse tolkningene som må konfronteres. Det krever kunnskap, men også vilje til å utfordre tradisjonelle oppfatninger som mange muslimer står for».

Også i 2012 og 2013 tar ledere i Vårt Land tydelige oppgjør med de «mange i den muslimske verden» som ikke forstår at «å ta liv er en mye verre handling enn ord og bilder som håner det man holder hellig.»

For å være helt ærlig, professor Terje Tvedt: Jeg tror ikke på deg når du hevder at du har nærlest Vårt Lands ledere. Hvis ikke nærlest betyr lest på en svært nærsynt måte.